-Vi lever i fred i Norge. Vi er ikke i krig i Afghanistan, vi er ikke i krig i Libya, og vi er ihvertfall ikke i krig her i Norge. Det presiserer landets regjering gang på gang. Jeg tviler på om våre soldater i de nevnte land har samme oppfatning. De samme myndighetene som trener opp soldatene for krigsoppdrag og sender dem ut til en oppdragsløsning i en krigssone, benekter at de er i krig. Hvilken motivasjon skal våre soldater finne i denne politikken?
Vi har en lang tradisjon for å bygge ned forsvaret her i landet. Før den andre verdenskrig var Norges forsvar nede på et historisk bunnivå den gang. Da den tyske marine seilte inn i Oslofjorden og mot Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik 9.april 1940, ble de møtt av sporadiske, om enn heroiske forsøk på å stoppe det fiendtlige innrykket. Det norske forsvaret rakk aldri å mobilisere til kystfortene, ihvertfall ikke i sør- og midt-Norge.
Siden 1933 hadde den norske førstegangstjenesten bestått i 64 dagers grunntrening, og selv om mobiliseringssystemet hadde fått tid til å reagere i dagene før 9. april (den norske regjering tok aldri advarselen om et tysk fremstøt alvorlig) hadde stridsdyktigheten allikevel vært meget begrenset. Invasjonen av Norge ble gjennomført med 58 skip og 8850 mann. Det var alt som behøvdes den gang. Norges totale mobiliseringsstyrke den gang var på ca. 100 000 mann. I dag har vi ca 25 000 soldater i fredstid, inkludert vernepliktige, vervede, befal og offiserer. Den totale teoretiske mobiliseringsstyrken er på ca 70 000 personer og inkludererer de 25 000 aktive.
I dag som den gang sliter vi med å identifisere fienden. Hvem skulle ha interesse av å gå til krig mot oss? I tiden før 9. april 1940 var vi mest bekymret for britenes operasjoner rundt norsk farvann og kommunistene i øst. Den tyske krigsmaskinen vart til liten bekymring for regjeringen.
Jeg sitter ikke hjemme i stuen og tror at en fremmed nasjons styrker kommer til å invadere oss i nærmeste fremtid. Jeg anser dette som svært usannsynlig, på linje med de fleste andre i Norge vil jeg tro. Jeg har allikevel valgt å tilby mine tjenester til det som er igjen av forsvaret. I Heimevernets Innsatsstyrke har jeg funnet en god og seriøs mulighet til å trene på forskjellige oppdrag som kan bli nødvendige å løse i en eventuell trusselsituasjon mot Norge. Jeg møter sjelden folk som forstår mitt valg.
Jeg regner meg ikke blant Norges stridende soldater. Heimevernet er primært en styrke som skal ivareta viktig infrastruktur dersom en trusselsituasjon oppstår, såkalt objektsikring. Men det er en viktig del av Norges forsvar. Uten infrastruktur som elektrisitet,vannforsyning, tv/radio/internett, veinett og broer vil samfunnet fort kunne befinne seg i kaos. Innsatsstyrkene er Heimevernets spydspiss, sammensatt av mobile og fleksible enheter. De skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer og har førsteprioritet på treningsressurser og materiell. Troppene vil ha som hovedoppgave å sikre objekter, utøve styrkebeskyttelse, veikontrollpost, isolere og anholde, og bekjempe en eventuell fiendtlig styrke. Vi som har signert avtale med innsatsstyrken håper at vi kan gjøre en forskjell i en trusselsituasjon.
Primært er det politiet som skal løse oppdrag relatert til terror og andre trusler i fredstid, assistert av forsvaret dersom det anmodes om slik bistand. Slik politiet er oppsatt i dag er det vanskelig å forestille seg at de kan yte en tilstrekkelig langvarig soloinnsats dersom en aksjon skulle rettes mot landet. Det norske samfunn er avhengig av et sterkt forsvar og heimevernet. Ikke i dag, men kanskje i morgen. Det er en naiv tankegang at vi skal unnslippe aksjoner innenfor egne landegrenser tatt i betraktning vårt sterke engasjement i kriger og konflikter rundt om i verden. Danmark, Sverige og Storbritannia har allerede fått merke det, alle er nære naboer av Norge.
Regjeringens stadige kutt i forsvarsbudsjettet bør begynne å bekymre deg, hvis du ikke allerede er opptatt av det. På linje med utdanning, helse, samferdsel og eldreomsorg er Norges forsvar en basis for vår velstand. Vi er et lite land, et sårbart land med store ressurser i form av olje og gass og vannkraft. Det er ikke utenkelig at vi må bruke store ressurser på å beskytte våre interesser i fremtiden. Dersom vi skal kunne håndtere denne oppgaven må vi reagere nå.
Måten å gjøre dette på er å opprettholde og øke satsingen på et tidsriktig og moderne forsvar. Ikke gjennom stadige kutt i forsvars- og politibudsjetter. Nedleggelsen av HV-016, HV innsats’ spesialstyrke, er nok en bekreftelse på regjeringens nedprioritering av din og min sikkerhet. Innsatsstyrken til HVI er oppsatt med inntil 5000 soldater og trener opptil 30 dager hvert år. Vi vet at det i de siste årene ikke har vært midler til å trene den såkalte F-styrken, altså det “gamle” heimevernet/forsterkningsstyrken, det vil si at 35000 av den totale mobiliseringsstyrken IKKE har fått trent på sine oppgaver den senere tid.
La oss håpe at vi får være i fred ennå en stund her på berget. Skulle det røyne på kan jeg love at jeg, sammen med mine motiverte medsoldater i HV Innsats, vil stille opp dersom det blir behov for det. Ikke fordi vi regner oss som spesielle (utover det faktum at vi er frivillige i Heimevernet) eller som noen elite, men fordi vi er opptatt av at vi skal ha et minimum av forsvarsdyktighet i landet også i fredstid.
-Hva er ditt syn på forsvaret og Norges sikkerhet idag? Skal vi la det skure og gå? Skal hvermannsen gjemme seg i kjelleren dersom det verste skjer? Er det best å la porten stå åpen slik at ”de slemme” kan komme inn uten for mye oppstyr, eller er det på tide å børste støv av det gamle slagordet “Aldri mer 9. April”. For meg lever det fortsatt…
Kilder: Forsvaret.no, Regjeringen.no, http://forsvaret.no/om-forsvaret/avdelinger-i-forsvaret/heimevernet/Sider/heimevernet.aspx
Debatt her: http://h-debatt.no/innlegg/norges-forsvarsevne-anno-2011/
19 april 2011
09 mars 2011
Auld lang syne...
Should old acquaintance be forgot,
and never brought to mind ?
Should old acquaintance be forgot,
and old lang syne ?
Så er jeg kommet der hvor 40 års krisen statistisk sett begynner å nærme seg.
Jeg må innrømme at jeg ikke tror den kommer...
Dvs, jeg har vel levd i en slags 40 års krise en stund ettersom klassiske tegn på denne er:
-Trangen til å kjøre store dyre biler... Check!
-Følelsen av å måtte redde kroppsfiguren før det er ALT for sent... Check!
-Følelsen av ikke å ha utrettet nok... Tjah?
-Trangen til selvrealisering gjennom å skape noe... Check!
-Tilnærmet manisk trang til å holde fast ved det som var... Check!
Så, jeg tror ikke den såkalte 40 års krisen kommer til å gjøre større innhogg i min livsførsel.
Jeg vil allikevel komme med noen oppklaringer i samband med de ovennevnte punkter.
1)
DU sier: bilen min skal bare ta meg fra A til B, jeg trenger ikke mer en min lille Daihatsu...
JEG sier: Min bil skal også ta meg fra A til B, men jeg vil gjerne sitte godt mens jeg er underveis. Jeg ønsker også å ha en bil som er trygg for meg og familien. Og ikke minst en bil som gir meg glede når jeg bruker den... Ja, jeg er Autofil og stolt av det! Jeg ville heller dø enn å bli sett i den riskokeren!
2)
Jeg har innsett at jeg skylder min kone å ikke se ut som en boble, og har nå forstått at det kun kan la seg ordne med jevnlig fysisk aktivitet. For første gang på sikkert 10 år har jeg mer enn støttemedlemsskap i et treningssenter. Trener 3-4 ganger i uka og håper at bikinisesongen blir mindre stressende de neste årene :)
3)
Jeg føler at jeg har utrettet masse! Men kanskje ikke nok der det trengs mest? Jeg har en nydelig familie. Tre barn og en flott kone er ikke verst for en oljeslusk. Jeg har også deltatt i NATO's fredsopprettende operasjoner på Balkan, betalt min skatt (om enn ikke alltid med glede) til gode for samfunnet, jeg trener fotballaget til guttungen og er formann i velforeningen... Jeg kunne sikkert gjort ennå mer og tanken har slått meg, men man er jo bare et menneske...
4)
Joda, jeg skulle gjerne ha lagd noe som kunne være til glede eller nytte for andre. Ok, jeg har bygget hus til familien, men det er jo etterhvert blitt ganske trivielt i vårt samfunn. Jeg tenker på en sak som kunne hjelpe til og gjøre ting lettere, eller noe en vil bli husket for... Jeg er ikke noen kunstner, maling og tegning holder knapt nok til hjemmebruk, og skulpturene av leire som ble produsert i formingssalen på Lillesund Skole har heldigvis funnet sin plass i glemselen for lenge siden!
Når det gjelder en sak som kan gjøre ting lettere, joda, jeg jobber med noe konkret. Når jeg vet utfallet av dette skal jeg nok gi dere beskjed :)
5)
Så var det hovedpunktet (!) i dette innlegget. Joda, det sklir ut som vanlig.
Jeg har begynt å tenke på gamle venner, MYE!
Det er dette som suger med å bli voksen, at man glir fra hverandre, blir for travle, stifter familie, får nye venner som "passer bedre inn i ens egen livssituasjon", skaffer seg en travel jobb, blir formann i velforeningen og fotballtrener, får barn, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...
Inni meg har jeg altså minnet om en del personer som er preget ekstra godt inn.
Der har jeg selvfølgelig min første "skikkelige" forelskelse. Kortvarig forhold, ja, men intens og etterhvert noe fortvilet.
Min barneskolelærer som var trygg og god og tålmodig.
Mine ungdomsvenner som "lærte" meg å feste med stil, som backet meg opp og gav beskjed når nok var nok.
Min beste og evige venn gjennom 15 år, som har lært meg å fiske, feste mer, og litt om å ta livet med ro. Han har vært min støtte når livet har vært ræva og ingenting er gøy, jeg håper jeg har gitt noe tilbake også!
Ikke minst har jeg der inne min gode klassekamerat igjennom 9 år, som døde tragisk en stund etter vi gikk ut fra ungdomsskolen. Han som aldri fikk oppleve den utrolige ungdomstiden, ikke fikk sjansen til å oppleve å stifte familie, eller bli formann i velforeningen eller trener for sin sønns fotballag...
Jeg kan love deg at det paradokset har kommet frem av og til, og er blitt viktig for meg å huske på de gangene jeg har det "travelt" og synes synd på meg selv...
Og om du føler at du burde hatt en plass her du også, så er det ikke fordi du ikke betyr noe for meg. Min dårlige samvittighet for gamle venner er uendelig, men sånn er visstnok livet. Vi glir fra hverandre en etter en...
PS! Jeg har forresten fått innbydelse til Reunion for ungdomsskolen. Hvis vi ser bort fra at det faktisk er et 20 (!) års jubileum, så kan jeg ærlig si at jeg gleder meg. For en fest DET skal bli!!! 16 år igjen og sikkert like dritings som vi ble den gang :) !
A propos, det er vel best å ta en ekstra runde i gym'en i dag for å få stramme opp litt...
And there’s a hand my trusty friend !
And give us a hand o’ thine !
And we’ll take a right good-will draught,
for auld lang syne.
and never brought to mind ?
Should old acquaintance be forgot,
and old lang syne ?
Så er jeg kommet der hvor 40 års krisen statistisk sett begynner å nærme seg.
Jeg må innrømme at jeg ikke tror den kommer...
Dvs, jeg har vel levd i en slags 40 års krise en stund ettersom klassiske tegn på denne er:
-Trangen til å kjøre store dyre biler... Check!
-Følelsen av å måtte redde kroppsfiguren før det er ALT for sent... Check!
-Følelsen av ikke å ha utrettet nok... Tjah?
-Trangen til selvrealisering gjennom å skape noe... Check!
-Tilnærmet manisk trang til å holde fast ved det som var... Check!
Så, jeg tror ikke den såkalte 40 års krisen kommer til å gjøre større innhogg i min livsførsel.
Jeg vil allikevel komme med noen oppklaringer i samband med de ovennevnte punkter.
1)
DU sier: bilen min skal bare ta meg fra A til B, jeg trenger ikke mer en min lille Daihatsu...
JEG sier: Min bil skal også ta meg fra A til B, men jeg vil gjerne sitte godt mens jeg er underveis. Jeg ønsker også å ha en bil som er trygg for meg og familien. Og ikke minst en bil som gir meg glede når jeg bruker den... Ja, jeg er Autofil og stolt av det! Jeg ville heller dø enn å bli sett i den riskokeren!
2)
Jeg har innsett at jeg skylder min kone å ikke se ut som en boble, og har nå forstått at det kun kan la seg ordne med jevnlig fysisk aktivitet. For første gang på sikkert 10 år har jeg mer enn støttemedlemsskap i et treningssenter. Trener 3-4 ganger i uka og håper at bikinisesongen blir mindre stressende de neste årene :)
3)
Jeg føler at jeg har utrettet masse! Men kanskje ikke nok der det trengs mest? Jeg har en nydelig familie. Tre barn og en flott kone er ikke verst for en oljeslusk. Jeg har også deltatt i NATO's fredsopprettende operasjoner på Balkan, betalt min skatt (om enn ikke alltid med glede) til gode for samfunnet, jeg trener fotballaget til guttungen og er formann i velforeningen... Jeg kunne sikkert gjort ennå mer og tanken har slått meg, men man er jo bare et menneske...
4)
Joda, jeg skulle gjerne ha lagd noe som kunne være til glede eller nytte for andre. Ok, jeg har bygget hus til familien, men det er jo etterhvert blitt ganske trivielt i vårt samfunn. Jeg tenker på en sak som kunne hjelpe til og gjøre ting lettere, eller noe en vil bli husket for... Jeg er ikke noen kunstner, maling og tegning holder knapt nok til hjemmebruk, og skulpturene av leire som ble produsert i formingssalen på Lillesund Skole har heldigvis funnet sin plass i glemselen for lenge siden!
Når det gjelder en sak som kan gjøre ting lettere, joda, jeg jobber med noe konkret. Når jeg vet utfallet av dette skal jeg nok gi dere beskjed :)
5)
Så var det hovedpunktet (!) i dette innlegget. Joda, det sklir ut som vanlig.
Jeg har begynt å tenke på gamle venner, MYE!
Det er dette som suger med å bli voksen, at man glir fra hverandre, blir for travle, stifter familie, får nye venner som "passer bedre inn i ens egen livssituasjon", skaffer seg en travel jobb, blir formann i velforeningen og fotballtrener, får barn, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...
Inni meg har jeg altså minnet om en del personer som er preget ekstra godt inn.
Der har jeg selvfølgelig min første "skikkelige" forelskelse. Kortvarig forhold, ja, men intens og etterhvert noe fortvilet.
Min barneskolelærer som var trygg og god og tålmodig.
Mine ungdomsvenner som "lærte" meg å feste med stil, som backet meg opp og gav beskjed når nok var nok.
Min beste og evige venn gjennom 15 år, som har lært meg å fiske, feste mer, og litt om å ta livet med ro. Han har vært min støtte når livet har vært ræva og ingenting er gøy, jeg håper jeg har gitt noe tilbake også!
Ikke minst har jeg der inne min gode klassekamerat igjennom 9 år, som døde tragisk en stund etter vi gikk ut fra ungdomsskolen. Han som aldri fikk oppleve den utrolige ungdomstiden, ikke fikk sjansen til å oppleve å stifte familie, eller bli formann i velforeningen eller trener for sin sønns fotballag...
Jeg kan love deg at det paradokset har kommet frem av og til, og er blitt viktig for meg å huske på de gangene jeg har det "travelt" og synes synd på meg selv...
Og om du føler at du burde hatt en plass her du også, så er det ikke fordi du ikke betyr noe for meg. Min dårlige samvittighet for gamle venner er uendelig, men sånn er visstnok livet. Vi glir fra hverandre en etter en...
PS! Jeg har forresten fått innbydelse til Reunion for ungdomsskolen. Hvis vi ser bort fra at det faktisk er et 20 (!) års jubileum, så kan jeg ærlig si at jeg gleder meg. For en fest DET skal bli!!! 16 år igjen og sikkert like dritings som vi ble den gang :) !
A propos, det er vel best å ta en ekstra runde i gym'en i dag for å få stramme opp litt...
And there’s a hand my trusty friend !
And give us a hand o’ thine !
And we’ll take a right good-will draught,
for auld lang syne.
06 mars 2011
Etter utallige forespørsler....
Etter en trivelig "samtale" med en god venninne har jeg igjen krummet fingrene og attakkert tastaturet igjen, i et forsøk på å opprettholde en noget forsømt bloggside. Som min yndige tidligere nabo LilleTroll skriver; "Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg må bare ta meg tid til å gjøre det....Men hva skal man prioritere i den tiden man har til rådighet"
Og Tid er jo en diffus liten sak som begynner å stikke kjepper i hjulene for meg etterhvert. -Faktisk mistenker jeg at jeg ikke er alene om å føle det sånn heller! Jeg tenkte derfor jeg skulle ta opp begrepet tid, i mangel av noe mer trivielt å fortelle om... Jeg har passert det mange vil si et halv liv, eller ganske nær det, uten at jeg har begynt å få panikk av den grunn. Tvert imot synes jeg det er bedre og bedre å leve. Men jeg føler ofte at jeg har for lite tid / for mye å gjøre på kort tid. Det er selvfølgelig selvpålagt det hele, både barn og kone, velforening, fotballtrening med guttungen, pusse opp hos foreldre og svigermor og så videre. Derfor har jeg begynt å fundere litt i det siste på hvorfor vi "har så lite tid" etterhvert... Jeg tror ikke jeg noengang kommer opp med noe godt svar på det, men jeg vil ihvertfall forsøke å dele mine tanker rundt det:
Først av alt måtte jeg bestemme meg for om jeg tenker på Tid eller Tiden. Tid er ikke et hverdagslig problem. Tid kommer, den tar (mest sannsynlig og forhåpentligvis) ikke slutt med det første. Tiden derimot, den går.
-Tiden er et begrep som er menneskeskapt, altså den målte avstanden mellom hendelse A og B, eller fra et bestemt tidspunkt frem til øyeblikket. Derfor vil jeg påstå at du som sier du har for lite tid, misbruker tiden din:
Hvorfor?
Grunnlag A) Måling (mengde) av tid:
-Det har vært menneskers store streben lenge, å finne en nøyaktig måte å definere tid på. Vi har etterhvert utarbeidet et system som går ut på å måle en definert periode, oftest i sekunder,minutter,timer,dager og år. Uten dette systemet ville det vært vanskelig å utføre mange av de ting som vitenskapen har utviklet, og tiden har således vært en viktig pådriver for mange vitenskapelige oppdagelser. Men denne TIDEN er egentlig en indikator på det som skjer etter et gitt tidspunkt. Det å si at en ikke har tid nok, relaterer seg til den enkeltes følelse for det neste nå'et som skal komme. Dvs TID, og den har vi allerede sagt at kommer, den går ikke. Uten at en vet hvilket tidspunkt man skal avsted til de evige jaktmarker, kan en altså ikke si at en ikke har tid nok.
Grunnlag B) Bruk av tid:
-Uten tiden, som vi mennesker har definert som et måleinstrument, hadde vi ikke hatt noe å stresse over. Ergo ville det være færre mennesker som møtte veggen, ble utbrente og følte at de hadde det travelt. Visste du at Stress faktisk ikke ble oppfunnet før i 1936.
-Det vil si, begrepet stress ble ikke definert før da. Det ble den gang kalt General Adaptation Syndrome, som betegner tilstanden mennesker og dyr havner i når de blir utsatt for ekstreme ytre påvirkninger/omstendigheter... (KILDE: link). Ergo påstår jeg at stress sjelden forekommer i den gjennomsnittlige befolkning. Det vi i dagliglivet definerer som stress relaterer seg til egen personlig følelse av utilstrekkelighet. Dette kan igjen sette i sving sterkere følelser som fører til fysiske og psykiske plager som setter oss ute av stand til å utføre våre oppgaver. Men fremdeles er det ting vi er i stand til å styre unna om vi prøver hardt nok.
Grunnlag C) Oppfatning av tid:
-Da jeg var 7 år, hadde jeg all tid i verden. Dagene varte evig, og de voksne som raste rundt var rett og slett ikke til å forstå... Nå for tiden virker det uforståelig på meg at ikke egne barn skjønner at vi må skynde oss avsted til skole,trening,butikken og så videre. Forstår de ikke at vi tiden flyr? Men hvis jeg ser på det på denne måten: Jeg har levd i snart 13000 dager altså vil en dag kun utgjøre 1/13000 del av mitt liv, mens for en 7 åring vil en dag utgjøre 1/2555 del av livet.
Man kan derfor si at en dag kan oppfattes som kortere for meg på 35 år, enn for en 7-åring, selv om tidsenheten er den samme (er du med ;p ) ?
Dersom en kunne unngå å havne i disse stressende situasjonene, vi kaller det ofte "tidsklemma", ville en også unngå følelsen av å ikke strekke til. Derfor har jeg i det siste forsøkt å anstrenge meg for å "fange" mer av tiden jeg har til gode. Det er nok vanskelig for meg, etter 35 år med oppfatning av at tiden går fort, å skulle endre det bildet. Men jeg har tenkt å forsøke. Det skal jeg gjøre ved å prioritere bedre. Jeg skal ikke begynne å komme for sent til avtaler, det er noe av det verste jeg vet. Men jeg skal endre oppfatningen av hva jeg må gjøre FØR jeg har en avtale. Og jeg skal gjøre det når jeg har muligheten, ikke når jeg MÅ fordi "TIDEN" begynner å bli kort...
Konklusjon: Jeg har all den tid jeg trenger. Min oppfatning av tid er det eneste som skaper tidspress. Den enkeltes tidsperspektiv skal ikke styre min oppfatning av tid.
Blant filosofer er det brukt mye energi på tid og tidsoppfatning.
F.eks: Oppfatning av tid kan endres. Enten gjennom fysisk påvirkning, f.eks ved å isolere et menneske uten tilgang på døgnlys og tidsmålere. Det kan være ved psykisk påvirkning, f.eks hypnose, eller kjemisk. Dvs at ens oppfatning av tid avhenger av tilstanden en er i. Da er det også naturlig å tro at ens egen holdning til tiden kan endre følelsen av å ha dårlig tid til en følelse av å ha kontroll på tiden.
Bare for å gjøre dette komplett uforståelig, og forhåpentlig sette hjernevindingene deres i sving:
Immanuel Kants teori sier om tid og rom at de ikke har noen substans, men kun eksisterer som et systematisk mentalt rammeverk som er basert på iakttagerens erfaringer og oppfatning av disse. Det skulle tilsi at vi er herre over egen tid, og kan "bøye" denne som det passer oss...
Ikke vet jeg, dette går nok langt over min fatteevne, men det jeg vil frem til er:
Du og jeg må begynne å ta makt over vår egen tidsbruk. På den måten kan vi finne tilbake til det rolige og avslappede livet vi hadde da vi var barn. Ved å innse at vår tid på jorden er tilmålt, men ikke begrenset av menneskeskapte måleenheter, tror jeg at kvaliteten på livet vil bli viktigere for oss enn kvantiteten av det vi får gjort.
Og som et apropos til tidligere blogginlegg; Dersom jeg hadde brukt mer tid til å komme meg ut av huset og gå på besøk eller leke med barna, i stedet for å bruke tiden på å ergre oss over alt vi ikke får tid til, eller skrive alt for lange og uforståelige blogginnlegg, kunne nok oppfatningen av hva jeg har tid til ha endret seg...
Ønsk meg lykke til med å bøye tiden :) !
12 desember 2010
Ønsket
For ønsket mitt er altfor stort for meg selv
det får ikke plass under treet i kveld
Jeg ønsker meg jul og litt fred,
og en jeg kan dele det med...
-Kjerstin Aune
det får ikke plass under treet i kveld
Jeg ønsker meg jul og litt fred,
og en jeg kan dele det med...
-Kjerstin Aune
11 desember 2010
Julens glade bud?
Ja, så nærmer det seg jul igjen. Jeg tilbringer adventstiden på havet i år, og synes på en måte det er like greit. Selvfølgelig er det like vanskelig som vanlig å være borte fra familien som ellers, men jeg er så heldig at jeg kommer hjem på lille julaften. Akkurat i tide til å få den gode julestemningen tror jeg. Når det gjelder å komme i det rette humøret før jul kan det være like greitt å være her på Ekofisk. Her slipper vi kjøpemaset og kaoset rundt de store kjøpesentrene. Ingen kø for å komme inn i en heksegryte med skrikende foreldre med unger som vil ha, ingen mannfolk med vilt blikk som roter rundt blant blonder og fortvilet forsøker å finne ut om deres utkårede har a,b,c eller dd. Og var det 70, 75 eller medium eller small. Samme som de har gjort hvert år de siste 10 årene. Og jeg hadde ikke vært noe unntak dersom jeg hadde vært hjemme er jeg redd...
Undersøkelser viser at vi i år bruker mer penger enn noensinne på julehandel, på samme måte som vi brukte mer enn før i fjor, som året før det, som i forfjor, osv...
Vi må ha ribba og pinnekjøttet selvfølgelig, og marsipanpølser, pepperkaker, smultringer, sylte og ribberull. Appelsiner,klementiner nøtter og gløgg.
Hva har vi igjen for det? - Mye strev og en slitsom januar når vi fortvilt forsøker å ordne opp i en skakkkjørt familieøkonomi, masse ødelagte leker som må kastes fordi de er ødelagt før nyttår og fortvilte koner som sitter fortvilet og stirrer apatisk på badevekta hvor nyårets triste budskap nådeløst blinker imot dem... Julen begynner også tidligere enn før, selvsagt. -Butikkene og kjøpesentre ligger og vokter på hverandre allerede fra slutten av oktober. Hvem tør ta det første skrittet, hvem legger ut den første fristende pakken med marsipanjulepølser i snopehyllene. Og når første nisselue kan skimtes bak en stabel med restesalg av høstvarer er rotteracet i gang. Sånn cirka midt i november står butikkene der ferdig pyntet med nisser, juledekorasjoner og hva det nå skal være. Det er ennå 5-6 uker igjen til jul!!! Er det rart at vi er lei jula når den endelig nærmer seg?
Vi kan vel trygt konstatere at "Julens glade bud" for lengst er byttet ut med "Julens gale kjøpefest". Her har vi nok tapt kampen mot kjøpekreftene, og det er nok et område hvor vår ellers så detaljstyrende regjering ikke kommer med innstramminger og begrensninger. Det er selvsagt lønnsomt for staten at vi pøser penger inn i momssystemet.
Nok om hvor "fælt" vi har det før jul, det jeg egentlig ville i dag var å fortelle hvordan jeg har bygget opp julestemningen i år.
1) Jeg hadde med meg familien på julegateåpning og tenning av julegran. Vi startet med å gå igjennom gågaten i fakkeltog. julegatelysene tentes etterhvert som vi skred frem, korpset spilte julesanger og det var riktig koselig. Kaldt var det, men på en måte varmet det likevel, selv om det var mye folk og trangt om plassen.
2) Senere i desember hadde vi Juleverksted med velforeningen hvor vi laget julepynt, spiste grøt og drakk gløgg. Det var kos, og jeg fikk være nisse for barna, noe som er favoritten for meg i jula. Dvs, det er både det beste og det verste jeg vet. Det beste fordi det er en fornøyelse å se ansiktene til de små som TROR på julenissen og de voksne som fryder seg over at de små gjør det, og det verste fordi noen barn i dag ikke er oppdratt til at nissen er nissen og ikke; Eg vett kim du e, du e ....! og på den måten ødelegger illusjonen for de andre...
3) Pyntet huset med lys innvendig og utvendig.
4)Bakt julekaker med familien
5) Spiller julesanger på kontoret fra og med i dag.
6) Har styrt unna julemarsipan og julemiddager i tiden før jul. Det skal jeg kose meg med på juleaften.
At jeg er sjeleglad for at jeg slipper de siste 2 ukene på land før jul overskygges selvfølgelig av dårlig samvittighet overfor kona som må fikse resten av gaver og juletre og det hele i tillegg til retting av juletentamener og karaktersetting. Det får jeg betale tilbake en annen gang...
Her er mine tips til deg for å få julestemningen på plass:
Undersøkelser viser at vi i år bruker mer penger enn noensinne på julehandel, på samme måte som vi brukte mer enn før i fjor, som året før det, som i forfjor, osv...
Vi må ha ribba og pinnekjøttet selvfølgelig, og marsipanpølser, pepperkaker, smultringer, sylte og ribberull. Appelsiner,klementiner nøtter og gløgg.
Hva har vi igjen for det? - Mye strev og en slitsom januar når vi fortvilt forsøker å ordne opp i en skakkkjørt familieøkonomi, masse ødelagte leker som må kastes fordi de er ødelagt før nyttår og fortvilte koner som sitter fortvilet og stirrer apatisk på badevekta hvor nyårets triste budskap nådeløst blinker imot dem... Julen begynner også tidligere enn før, selvsagt. -Butikkene og kjøpesentre ligger og vokter på hverandre allerede fra slutten av oktober. Hvem tør ta det første skrittet, hvem legger ut den første fristende pakken med marsipanjulepølser i snopehyllene. Og når første nisselue kan skimtes bak en stabel med restesalg av høstvarer er rotteracet i gang. Sånn cirka midt i november står butikkene der ferdig pyntet med nisser, juledekorasjoner og hva det nå skal være. Det er ennå 5-6 uker igjen til jul!!! Er det rart at vi er lei jula når den endelig nærmer seg?
Vi kan vel trygt konstatere at "Julens glade bud" for lengst er byttet ut med "Julens gale kjøpefest". Her har vi nok tapt kampen mot kjøpekreftene, og det er nok et område hvor vår ellers så detaljstyrende regjering ikke kommer med innstramminger og begrensninger. Det er selvsagt lønnsomt for staten at vi pøser penger inn i momssystemet.
Nok om hvor "fælt" vi har det før jul, det jeg egentlig ville i dag var å fortelle hvordan jeg har bygget opp julestemningen i år.
1) Jeg hadde med meg familien på julegateåpning og tenning av julegran. Vi startet med å gå igjennom gågaten i fakkeltog. julegatelysene tentes etterhvert som vi skred frem, korpset spilte julesanger og det var riktig koselig. Kaldt var det, men på en måte varmet det likevel, selv om det var mye folk og trangt om plassen.
2) Senere i desember hadde vi Juleverksted med velforeningen hvor vi laget julepynt, spiste grøt og drakk gløgg. Det var kos, og jeg fikk være nisse for barna, noe som er favoritten for meg i jula. Dvs, det er både det beste og det verste jeg vet. Det beste fordi det er en fornøyelse å se ansiktene til de små som TROR på julenissen og de voksne som fryder seg over at de små gjør det, og det verste fordi noen barn i dag ikke er oppdratt til at nissen er nissen og ikke; Eg vett kim du e, du e ....! og på den måten ødelegger illusjonen for de andre...
3) Pyntet huset med lys innvendig og utvendig.
4)Bakt julekaker med familien
5) Spiller julesanger på kontoret fra og med i dag.
6) Har styrt unna julemarsipan og julemiddager i tiden før jul. Det skal jeg kose meg med på juleaften.
At jeg er sjeleglad for at jeg slipper de siste 2 ukene på land før jul overskygges selvfølgelig av dårlig samvittighet overfor kona som må fikse resten av gaver og juletre og det hele i tillegg til retting av juletentamener og karaktersetting. Det får jeg betale tilbake en annen gang...
Her er mine tips til deg for å få julestemningen på plass:
- Skynd deg ut så fort du kan, helst en tidlig formiddag, og kjøp resten av julegavene så du slipper å tenke mer på det!
- Bruk resten av førjulstiden til f.eks å bake med ungene/familien, pynte i stua, besøke venner, spill julesanger og kos deg med gløgg og kakao.
- Ta deg en tur på byen, la bilen stå og bruk beina eller bussen. Se på julepynten, gå på kafe med en god venn, STYR UNNA KJØPEPRESSET!
- Mens du er på byen, legg det du kan avse av penger i julegryta til Frelsesarmeen. Det gjør at de som har det vanskeligere enn deg også kan få en mer verdig julehøytid.
- Kjøp gatemagasinet av de som selger dette ( hvis de er der du bor) f.eks :OSLO eller :Asfalt etter hvor du befinner deg i landet. Slå av en prat med selgeren, ønsk ham/henne en god jul. Det fortjener de!
- Ring en gammel venn.
- Lag et personlig julekort, send det til de du er glad i.
- Tenn lys, ingenting skaper mer ro og stemning enn levende lys. VÆR FORSIKTIG MED LYSENE, IKKE BLI EN DEL AV JULENS BRANNSTATISTIKK!
- Se en julefilm. Tre nøtter til askepott, Tante pose og Scrooge er et must for meg i jula.
Fremfor alt, kos deg, lag stemning. La nedvasken og julerengjøringen være. Jeg er sikker på at det blir jul selv om du holder deg til den vanlige støvsugingen og gulvvasken...
Fra meg til deg: En riktig god jul ønskes deg! Ta vare på hverandre og gjør det dere kan for å finne julens egentlige budskap: Kjærlighet, vennskap, omtanke og nestekjærlighet. Av hele mitt hjerte, dette er mitt ønske for deg!
Glade, glade jul, som kan vinne oss tilbake til vrangforestillingen om våre barndoms dager, minne den gamle på hans ungdoms gleder, og bringe den reisende hjem til sin egen peisvarme og sitt rolige hjem!
-Charles Dickens
11 november 2010
Hvordan en gjør det "slutt" med venner...
I går ble jeg en "Raddis"
Det vil si, jeg gjorde noe som tydeligvis er veldig radikalt og på grensen til uhørt i tiden vi lever i.
Jeg satt og trykka på FB og kjente at det begynte å irritere meg skikkelig. Stort sett samme temaene som gjentas dag etter dag, spørsmål om du vil følge en eller annen aksjon som du ikke bryr deg om, eller delta i et eller annet spillsamfunn som er designet for å tyne tid (og av og til penger) utav deg. La meg allerede her få presisere at jeg er IKKE ute etter å kutte kontakten med vennene mine. Jeg er kjempeglad for at så mange har lagt meg til som "venn" på FB og at så mange har giddet å kommentere alt våset jeg har skrevet oppigjennom årene.
Og det tok heller ikke lang tid før det kom kommentarer på stausen min ( Noe sånn som: jeg er lei FB og har besluttet å legge kontoen min brakk inntil videre.) og det var mye HÆ og What og kødde du og farvel, osv...
Der og da skjønte jeg at det var et fornuftig valg... Hvorfor?
Jeg hadde mye mer personlig kontakt med venner før FB. Og jeg sier ikke at det nødvendigvis er bare FB sin feil at jeg har mindre kontakt med dem nå, men det er jo veldig enkelt å få god samvittighet gjennom å sende en liten fødselsdagshilsen eller en *like* eller tre ord i en kommentar. Da har en liksom "gjort jobben" Jeg kommer sikkert til å glemme mange fødselsdager som jeg har "husket" på FB de siste årene. Dere får ha meg tilgitt....
Og det faktum at folk kan bli lettere sjokkert over at noen velger å ikke bruke diverse nettsamfunn er for meg et tegn på at begynner å miste kontakten med mennesker vi er glad i.
I dag er det ofte slik at dersom en møter en gammel venn som også er på facebook, så er det ikke alltid så mye spennende å fortelle, det meste er jo registrert på nettet og kjent fra før...
"Ja, også var jeg en tur i Afrika, og vet du hva som skjedde der, jo jeg sku..." -"Ja, det leste jeg, om da du holdt jo på å gå deg vill i jungelen og så ble du redda av en innfødt fra en ukjent sivilisasjon.. Det var jo kjempespennede!" -"eh, Ja...."
OK, drama fra min side, men du skjønner hva jeg mener :)
Men, her er det også et problem, det er ikke bare, bare å komme seg ut av FB. Heldigvis er det en side som hjelper deg med å slette profilen din. Den finner du på www.slettmeg.no/99-slett-facebook-profil ( takk til Lille-troll ).
Jeg vurderte å nullstille det hele, men jeg er formann for verdens beste velforening, og vi har en FB side der som er aktiv og inntil jeg får noen til å ta over ansvaret for den er jeg ikke helt "ute"..
Så, mine venner, jeg er fremdeles fanget i webb'en, og det er jeg ikke så redd for. Jeg angrer bare på at jeg annonserte det på profilen. Hadde jeg bare sluttet å bruke FB hadde sikkert ingen nevnt det :)
Heldigvis har jeg fremdeles telefon, internett, blogg, epostaddresse og gateaddresse. I sistnevnte har jeg også en god sofa og en knakende god Moccamaster og du er velkommen inn til en varm "cup' o' Joe" når som helst!
Vi snakkes!
Det vil si, jeg gjorde noe som tydeligvis er veldig radikalt og på grensen til uhørt i tiden vi lever i.
Jeg satt og trykka på FB og kjente at det begynte å irritere meg skikkelig. Stort sett samme temaene som gjentas dag etter dag, spørsmål om du vil følge en eller annen aksjon som du ikke bryr deg om, eller delta i et eller annet spillsamfunn som er designet for å tyne tid (og av og til penger) utav deg. La meg allerede her få presisere at jeg er IKKE ute etter å kutte kontakten med vennene mine. Jeg er kjempeglad for at så mange har lagt meg til som "venn" på FB og at så mange har giddet å kommentere alt våset jeg har skrevet oppigjennom årene.
Og det tok heller ikke lang tid før det kom kommentarer på stausen min ( Noe sånn som: jeg er lei FB og har besluttet å legge kontoen min brakk inntil videre.) og det var mye HÆ og What og kødde du og farvel, osv...
Der og da skjønte jeg at det var et fornuftig valg... Hvorfor?
Jeg hadde mye mer personlig kontakt med venner før FB. Og jeg sier ikke at det nødvendigvis er bare FB sin feil at jeg har mindre kontakt med dem nå, men det er jo veldig enkelt å få god samvittighet gjennom å sende en liten fødselsdagshilsen eller en *like* eller tre ord i en kommentar. Da har en liksom "gjort jobben" Jeg kommer sikkert til å glemme mange fødselsdager som jeg har "husket" på FB de siste årene. Dere får ha meg tilgitt....
Og det faktum at folk kan bli lettere sjokkert over at noen velger å ikke bruke diverse nettsamfunn er for meg et tegn på at begynner å miste kontakten med mennesker vi er glad i.
I dag er det ofte slik at dersom en møter en gammel venn som også er på facebook, så er det ikke alltid så mye spennende å fortelle, det meste er jo registrert på nettet og kjent fra før...
"Ja, også var jeg en tur i Afrika, og vet du hva som skjedde der, jo jeg sku..." -"Ja, det leste jeg, om da du holdt jo på å gå deg vill i jungelen og så ble du redda av en innfødt fra en ukjent sivilisasjon.. Det var jo kjempespennede!" -"eh, Ja...."
OK, drama fra min side, men du skjønner hva jeg mener :)
Men, her er det også et problem, det er ikke bare, bare å komme seg ut av FB. Heldigvis er det en side som hjelper deg med å slette profilen din. Den finner du på www.slettmeg.no/99-slett-facebook-profil ( takk til Lille-troll ).
Jeg vurderte å nullstille det hele, men jeg er formann for verdens beste velforening, og vi har en FB side der som er aktiv og inntil jeg får noen til å ta over ansvaret for den er jeg ikke helt "ute"..
Så, mine venner, jeg er fremdeles fanget i webb'en, og det er jeg ikke så redd for. Jeg angrer bare på at jeg annonserte det på profilen. Hadde jeg bare sluttet å bruke FB hadde sikkert ingen nevnt det :)
Heldigvis har jeg fremdeles telefon, internett, blogg, epostaddresse og gateaddresse. I sistnevnte har jeg også en god sofa og en knakende god Moccamaster og du er velkommen inn til en varm "cup' o' Joe" når som helst!
Vi snakkes!
20 september 2010
Gammelt Nytt
Hei igjen.
Under en lenge etterlengtet opprydding på en av mine mange eksterne HHD'er fant jeg igjen denne teksten som jeg skrev til avisa før sist stortingsvalg (2009). Legger den ut her også, denne gangen postes det på norsk til og med :) God lesing!
Stortingsvalg 09
Det nærmer seg Stortingsvalget 09 og vi skal velge fremtiden igjen. Har jeg denne gangen mulighet til å forandre noe? Får jeg denne gangen være med å bestemme hvilken retning kursen skal stakes ut de neste fire årene?
Blogging er definitivt en sak jeg ikke har bedrevet tiden med, derimot har jeg brukt mye tid på å uttale meg i venners og kollegers påhør om politikk. Når jeg nå øyner muligheten til å gjøre begge deler samtidig, synes jeg at den kjangsen må benyttes. Ikke fordi jeg tror mine evner ligger i politikken, eller at jeg i fremtiden kommer til å stå på noens valglister. Tvert imot, jeg er nok for bastant og unyansert i mitt politiske standpunkt til å gjøre en god figur blant de folkevalgte, en Jan Simonsen i miniatyr - men uten den tvilsomme omgangskretsen og minst like tvilsomme tilholdsstedene.
Som familiefar, nyetablert med stort boliglån og SUV i garasjen er det med spenning jeg ser frem mot valget. Ut i fra de forannevnte premisser er jeg garantert ikke i favorittsjiktet til Halvorsen, Stoltenberg & co. Når jeg i tillegg innrømmer at jeg er ansatt på norsk sokkel i oljeutvinningsindustrien og tjener noe over gjennomsnittet blant den norske arbeidsstokken, faller i hvert fall Halvorsen av. Når det er sagt, jeg hadde trodd at nevnte fruentimmer skulle ha falt av for lenge siden, men jaggu har hun klort seg fast på ryggen til Jens’n. Fra sin beskyttede posisjon bak dressjakka til Sjefen har hun ridd av den ene stormen etter den andre.
Jeg lurer ofte på hvor stor tabbekvote våre folkevalgte har hos oss som lever i Norge? Hvor mange usannheter og unnvikelser vi vil godta før vi mister tilliten til hele systemet og flagger ut til Torrevieja i samlet flokk? Vi som går urnene og gir stemmen vår til de som lover oss bedre eldreomsorg, bedre trafikksikkerhet, mer til småbarnsfamiliene og en ny tid for de svakest stilte i samfunnet.
Jaha, tenker du nok, her har vi med å gjøre en overbetalt bajas å gjøre. En som garantert stemmer Fremskrittspartiet fordi han syns Siv er ei grepa dame. En som øyner muligheten til lavere skatt for å kunne kjøpe mer ting å putte i garasjen. En som har hatt sin post på ytterste høyre fløy siden han fikk stemmerett, og ikke kommer til å gi seg før han har sett Fremskrittspartiet kjøre Norge på skakke i løpet av en regjeringsperiode. Du tar feil min venn, i all hovedsak. Jeg har sjelden stemt Frp, og jeg har ikke vært konsekvent velger av ett parti. Jeg har sågar i et svakt øyeblikk stemt Krf. Den gangen fikk jeg i hvert fall være med å velge statsminister. Når det er sagt var jeg ikke den gangen imponert over hvilke resultater Bondevik 1 regjeringen la frem når perioden skulle oppsummeres, men det er vel slik det blir her i landet så lenge ekstremdemokratiet skal bestemme. Og jeg har heller ikke i dag en Siv Jensen fetisj, selv om jeg synes hun er et friskt pust i norsk politikk. Og ja, jeg synes at hun og hennes parti skal få en mulighet til å vise hva de duger til, eller motsatt. Så får vi satt en strek for i hvert fall den debatten.
Fremfor alt synes jeg det er viktig at den som får majoriteten av stemmer ved valget får et ord med i laget. Ikke den koalisjonen av 4- 10 prosentspartier som finner ut at de har en ting felles, om så det bare er at de har spist middag på samme restaurant en gang i fortiden.
Les programmene nøye, gjør deg opp en mening selv og gå til valglokalene på valgdagen eller forhåndsstem. Det er DU som bestemmer!
Under en lenge etterlengtet opprydding på en av mine mange eksterne HHD'er fant jeg igjen denne teksten som jeg skrev til avisa før sist stortingsvalg (2009). Legger den ut her også, denne gangen postes det på norsk til og med :) God lesing!
Stortingsvalg 09
Det nærmer seg Stortingsvalget 09 og vi skal velge fremtiden igjen. Har jeg denne gangen mulighet til å forandre noe? Får jeg denne gangen være med å bestemme hvilken retning kursen skal stakes ut de neste fire årene?
Blogging er definitivt en sak jeg ikke har bedrevet tiden med, derimot har jeg brukt mye tid på å uttale meg i venners og kollegers påhør om politikk. Når jeg nå øyner muligheten til å gjøre begge deler samtidig, synes jeg at den kjangsen må benyttes. Ikke fordi jeg tror mine evner ligger i politikken, eller at jeg i fremtiden kommer til å stå på noens valglister. Tvert imot, jeg er nok for bastant og unyansert i mitt politiske standpunkt til å gjøre en god figur blant de folkevalgte, en Jan Simonsen i miniatyr - men uten den tvilsomme omgangskretsen og minst like tvilsomme tilholdsstedene.
Som familiefar, nyetablert med stort boliglån og SUV i garasjen er det med spenning jeg ser frem mot valget. Ut i fra de forannevnte premisser er jeg garantert ikke i favorittsjiktet til Halvorsen, Stoltenberg & co. Når jeg i tillegg innrømmer at jeg er ansatt på norsk sokkel i oljeutvinningsindustrien og tjener noe over gjennomsnittet blant den norske arbeidsstokken, faller i hvert fall Halvorsen av. Når det er sagt, jeg hadde trodd at nevnte fruentimmer skulle ha falt av for lenge siden, men jaggu har hun klort seg fast på ryggen til Jens’n. Fra sin beskyttede posisjon bak dressjakka til Sjefen har hun ridd av den ene stormen etter den andre.
Jeg lurer ofte på hvor stor tabbekvote våre folkevalgte har hos oss som lever i Norge? Hvor mange usannheter og unnvikelser vi vil godta før vi mister tilliten til hele systemet og flagger ut til Torrevieja i samlet flokk? Vi som går urnene og gir stemmen vår til de som lover oss bedre eldreomsorg, bedre trafikksikkerhet, mer til småbarnsfamiliene og en ny tid for de svakest stilte i samfunnet.
Jaha, tenker du nok, her har vi med å gjøre en overbetalt bajas å gjøre. En som garantert stemmer Fremskrittspartiet fordi han syns Siv er ei grepa dame. En som øyner muligheten til lavere skatt for å kunne kjøpe mer ting å putte i garasjen. En som har hatt sin post på ytterste høyre fløy siden han fikk stemmerett, og ikke kommer til å gi seg før han har sett Fremskrittspartiet kjøre Norge på skakke i løpet av en regjeringsperiode. Du tar feil min venn, i all hovedsak. Jeg har sjelden stemt Frp, og jeg har ikke vært konsekvent velger av ett parti. Jeg har sågar i et svakt øyeblikk stemt Krf. Den gangen fikk jeg i hvert fall være med å velge statsminister. Når det er sagt var jeg ikke den gangen imponert over hvilke resultater Bondevik 1 regjeringen la frem når perioden skulle oppsummeres, men det er vel slik det blir her i landet så lenge ekstremdemokratiet skal bestemme. Og jeg har heller ikke i dag en Siv Jensen fetisj, selv om jeg synes hun er et friskt pust i norsk politikk. Og ja, jeg synes at hun og hennes parti skal få en mulighet til å vise hva de duger til, eller motsatt. Så får vi satt en strek for i hvert fall den debatten.
Fremfor alt synes jeg det er viktig at den som får majoriteten av stemmer ved valget får et ord med i laget. Ikke den koalisjonen av 4- 10 prosentspartier som finner ut at de har en ting felles, om så det bare er at de har spist middag på samme restaurant en gang i fortiden.
Les programmene nøye, gjør deg opp en mening selv og gå til valglokalene på valgdagen eller forhåndsstem. Det er DU som bestemmer!
16 mai 2010
Another day,another penny...
I have always been reminded of how fortunate we are, me and others who work offshore.We earn good money, we dine from a large selection of hot dishes and have smorgasboard every day, we have 3 or 4 weeks off after every 2 weeks offshore, and on and on it goes. I do count myself amongst the fortunate one's.
-Yes, I do have a good job.
-Yes I earn good money.
-Yes, I have 4 weeks off after 15 days offshore.
-And yes, I do have the choice of different dishes when I go to the mess room to eat.
Well, then what's there to say, more than: Good for you, enjoy your stay offshore!
-As usual I want to have a say on the matter as well. BIG SURPRICE! ( That's why I started this blog, remember?)
When I am offshore, I work for 12 hrs. Sometimes 16. 12 hrs x 14 days is 168 hrs total. That's 84 hrs a week, not counting overtime! How many of you landlubbers can say the same?
Sure, I eat well. Not as well as some think though. Cuisine on my workplace passed away years ago from economical causes. But we get fed. -And fat. Which we get constantly reminded of during our bi-annual health-exams and by offshore medic's.
Yes, I make good money. As a kid, I used to dream about having a job that paid a million per year. I didn't get a general education as everyone told me to get if I wanted to earn "real" money. I passed my three years at vocational school, got my papers (how did that happen?) and attended a 5 weeks course for working offshore as a wirelineoperator. Which in turn lead me to where I am now.... Earning a million ( We're not talking $ here guys, norwegian krone is my currency.)
What a prick, you say. No education and no degree and still getting paid a lot of money. Unfair!
Guess what, I'll let you into a little secret:
I don't care so much for the money or the fine meals anymore. My main concern when I go offshore is not how much money I get paid or wether the tenderloin beef on saturday nigth is tender enough. I use the last few days of my time off worrying for my family, my wife, my three kids!
It is not fun for me to leave them for 15 days.
It is not fun for me letting my wife do all the work by herself.
It is not fun for me to put my family second to work.
But guess what; I have to! This is what I do, this is what I have done my whole working life, this is all I know how to do for a living...
And that sucks! But I love my job, do not misunderstand me. I am even pretty sure that I am good at what I do. But I seriously doubt that I would have started working offshore NOW, after having a family of my own. That would be to much. Because I love them, and I miss them every second of my working schedule. That is the price we have to pay, both me and them. Luckily they are very supportive and understanding.
My wife is fantastic in the way she cope with the kids and her work alltogether.
She is truly my everyday hero!
As for what I earn, I contribute to norwegian welfare by paying the equvivalent to my wife's gross income in annual taxes, so I do not even feel guilty for what I earn. I just hope that someday when me or my family need something in return from the government, my years spent paying for and working for our common welfare will give me something in return.
I guess that's what it is all about, giving and getting... It sureis better than envying the neighbours paycheck.
Have a nice day all!
"My dog is worried about the economy because dogfood is up to 99 cents a can. That's almost $7.00 in dog money."
-Joe Weinstein
01 mai 2010
Another penny, another thought
Hi, I guess the blog haven't really caught on yet :)
But thanks to my former neighbour who bothered to stop by and leave a comment.
If anyone (is there anybody out there?) wonder why I write this in english, it is simply because I have a cousin in Miles City, MT who promised me he'd read in every now and then. So here's to you Nobby ;)
This weekend I am a single dad, but not to worry, she'll be back on Sunday (I hope).
I guess everyone deserves some time off from housekeeping, work and screaming kids. Unfortunately my time off is usually spent "alone" offshore. I'd much rather stay at home and get overrun by three crazy kids, but the bread needs to be put on the table, right? Hopefully the kids will be self-supplied before I get too old to hang around in some exotic paradise on the other side of the planet, or to senile to remember i ever visited! - a quick diversion from what I was supposed to tell you; I am, as I said, a single Dad for a couple of days. Which I thought could be a fairly relaxing weekend. My things to do list was as follows:
-Get up, make breakfast.
-Let kids watch childrens tv while I read newspaper.
-Take kids outside and play for a while.
-Make dinner.
-Put kids to bed.
-Have my well deserved beer :)
However, as anyone who's ever been in the army knows: even the best laid plans will fail at first enemy contact! So, Friday have been like this:
-Woke up at 6:20, baby crying.
-Got up, change diapers, had two paracetamol and a fistful of vitamine-C tablets due to sore throat and runny nose. Slight fever (which is much worse for me than anyone else, I think I'm probably allergic to fever!)
-Drove kids to school. Drove wife to work.
-Collected wife @ work, drove her to bus station and saw her off.
-Drove home, fed kids, put baby to sleep, had 1/2 hour nap myself.
-Had to wake angry baby to get her to birthdayparty in time. Dressed her as wife told me to. Had to fix baby girls hair. No instructions attached,managed to place two pigtails unevenly on head...
-Went to party. Placed cake and jell-o unevenly on babys clothes and face.
-Got home, fed baby, ordered pizza, got baby to bed.
-Had quiet and nice evening with my two boys. Got them to bed at 10.30 pm.
-Found out that I forgot to buy beer, panic! Labourday tomorrow. Shops closed!!!
-Wrote frustrated notes in my Blog!
Now, I am not to complain about this. I know! Much people worse off than me. But you see, I haven't had the proper training for this, and I need some time...
And what really p***** me off about it all is that it is the damn communists fault!
You may ask why, and I'll tell you: The communists gave us the left wing which in terms gave us Labour day, which is really a day off for everyone to be working in the garden after communism died (really, it's dead!!! Don't let anyone lead you to believe anything else) Not even the labour party members bother to march on labour day anymore! AND, it is on a saturday this year, time off for most everyone anyway!
So I blame the commies for me having to spend tomorrow evening wothout beer, as I already drank the ones I had at home, which is most likely why I am writing this ballony right now.
So, if you think this is all B.S, blame communism, I do!!!
Have a nice evening :)
But thanks to my former neighbour who bothered to stop by and leave a comment.
If anyone (is there anybody out there?) wonder why I write this in english, it is simply because I have a cousin in Miles City, MT who promised me he'd read in every now and then. So here's to you Nobby ;)
This weekend I am a single dad, but not to worry, she'll be back on Sunday (I hope).
I guess everyone deserves some time off from housekeeping, work and screaming kids. Unfortunately my time off is usually spent "alone" offshore. I'd much rather stay at home and get overrun by three crazy kids, but the bread needs to be put on the table, right? Hopefully the kids will be self-supplied before I get too old to hang around in some exotic paradise on the other side of the planet, or to senile to remember i ever visited! - a quick diversion from what I was supposed to tell you; I am, as I said, a single Dad for a couple of days. Which I thought could be a fairly relaxing weekend. My things to do list was as follows:
-Get up, make breakfast.
-Let kids watch childrens tv while I read newspaper.
-Take kids outside and play for a while.
-Make dinner.
-Put kids to bed.
-Have my well deserved beer :)
However, as anyone who's ever been in the army knows: even the best laid plans will fail at first enemy contact! So, Friday have been like this:
-Woke up at 6:20, baby crying.
-Got up, change diapers, had two paracetamol and a fistful of vitamine-C tablets due to sore throat and runny nose. Slight fever (which is much worse for me than anyone else, I think I'm probably allergic to fever!)
-Drove kids to school. Drove wife to work.
-Collected wife @ work, drove her to bus station and saw her off.
-Drove home, fed kids, put baby to sleep, had 1/2 hour nap myself.
-Had to wake angry baby to get her to birthdayparty in time. Dressed her as wife told me to. Had to fix baby girls hair. No instructions attached,managed to place two pigtails unevenly on head...
-Went to party. Placed cake and jell-o unevenly on babys clothes and face.
-Got home, fed baby, ordered pizza, got baby to bed.
-Had quiet and nice evening with my two boys. Got them to bed at 10.30 pm.
-Found out that I forgot to buy beer, panic! Labourday tomorrow. Shops closed!!!
-Wrote frustrated notes in my Blog!
Now, I am not to complain about this. I know! Much people worse off than me. But you see, I haven't had the proper training for this, and I need some time...
And what really p***** me off about it all is that it is the damn communists fault!
You may ask why, and I'll tell you: The communists gave us the left wing which in terms gave us Labour day, which is really a day off for everyone to be working in the garden after communism died (really, it's dead!!! Don't let anyone lead you to believe anything else) Not even the labour party members bother to march on labour day anymore! AND, it is on a saturday this year, time off for most everyone anyway!
So I blame the commies for me having to spend tomorrow evening wothout beer, as I already drank the ones I had at home, which is most likely why I am writing this ballony right now.
So, if you think this is all B.S, blame communism, I do!!!
Have a nice evening :)
17 april 2010
16 april 2010
Suddenly remembered.....
Hi, guess who's back?
Me again. And only 6 years after my previous appearance ;p
I have decided to try this blogging stuff again, inspired by a friend of mine which writes some very touching stories about this n'that. Just ordinary stuff I guess, but still living and also in a way that makes you feel the essence of it. And it also makes you think! I have no visions that what I can put up on the board here will arise great philosophies or create the heavy debates, but I'm going to write anyway. Just in case someone finds something that touches them or makes them stop for a minute.
That is something I'd like to be able do once in my lifetime, just because I find it an intriguing thought. To be able to make another individual to reflect upon, or even change his view on things, just because of something I wrote or said. Not necessarily to have that individual think the way I do,or even agree, but to have him/her make a decicion based upon my influence. Whether for or against my opinion.
Reading this might make you say; Now there's a nut, that guy is as crazy as a cracker!
-But then you have misunderstood my intention. I do not want to make someone do something against their will. Simply the idea of creating a thought or an idea in someones mind is what I'd like to be able to do. Something that might change someones life, or view upon things, which even might change a human life. Hopefully for the better :)
As for my 1st (and prior to this, the only one) post on this blog, Dubyah won the first battle, but he didn't win the war (in so many meanings). I think that Barak Obama won the last election at the perfect time. To me, US of A seem like a much more friendly and welcoming superpower now. It's got a president that actually can make a difference. And make someone think in different ways, I hope!
------------------C.H.A.N.G.E!--------------------
What a difference 6 years make :)
See you all soon :)
Me again. And only 6 years after my previous appearance ;p
I have decided to try this blogging stuff again, inspired by a friend of mine which writes some very touching stories about this n'that. Just ordinary stuff I guess, but still living and also in a way that makes you feel the essence of it. And it also makes you think! I have no visions that what I can put up on the board here will arise great philosophies or create the heavy debates, but I'm going to write anyway. Just in case someone finds something that touches them or makes them stop for a minute.
That is something I'd like to be able do once in my lifetime, just because I find it an intriguing thought. To be able to make another individual to reflect upon, or even change his view on things, just because of something I wrote or said. Not necessarily to have that individual think the way I do,or even agree, but to have him/her make a decicion based upon my influence. Whether for or against my opinion.
Reading this might make you say; Now there's a nut, that guy is as crazy as a cracker!
-But then you have misunderstood my intention. I do not want to make someone do something against their will. Simply the idea of creating a thought or an idea in someones mind is what I'd like to be able to do. Something that might change someones life, or view upon things, which even might change a human life. Hopefully for the better :)
As for my 1st (and prior to this, the only one) post on this blog, Dubyah won the first battle, but he didn't win the war (in so many meanings). I think that Barak Obama won the last election at the perfect time. To me, US of A seem like a much more friendly and welcoming superpower now. It's got a president that actually can make a difference. And make someone think in different ways, I hope!
------------------C.H.A.N.G.E!--------------------
What a difference 6 years make :)
See you all soon :)
02 november 2004
Upcoming Election
In just over 24 hrs, there will be decided who is going to be the worlds most powerful? human being for the next 4 years.
I just saw the final spastic attempts from senator Kerry and Dubya to gain those last votes.
And of course the both end up with the typical american throw around; God Bless America....
Of course he would, but what about the rest of the world?
I'm hoping, God, that you bless the rest of us poor humans around the world and vote for Kerry!
If not so, I will have to start building that undergound survival chamber in my basement, 'cause I am afraid that his die-hard-with-a-unlimited-licence to take away innocent lives will destroy the little threads tha still holds our fragile society together....
-I'm hoping that all people in the U.S of America with a wish for a peaceful world makes the right decicion on Nov. 2
God bless us All!
I just saw the final spastic attempts from senator Kerry and Dubya to gain those last votes.
And of course the both end up with the typical american throw around; God Bless America....
Of course he would, but what about the rest of the world?
I'm hoping, God, that you bless the rest of us poor humans around the world and vote for Kerry!
If not so, I will have to start building that undergound survival chamber in my basement, 'cause I am afraid that his die-hard-with-a-unlimited-licence to take away innocent lives will destroy the little threads tha still holds our fragile society together....
-I'm hoping that all people in the U.S of America with a wish for a peaceful world makes the right decicion on Nov. 2
God bless us All!
Abonner på:
Innlegg (Atom)