Auld lang syne...

Should old acquaintance be forgot,
and never brought to mind ?
Should old acquaintance be forgot,
and old lang syne ?

Så er jeg kommet der hvor 40 års krisen statistisk sett begynner å nærme seg.
Jeg må innrømme at jeg ikke tror den kommer...
Dvs, jeg har vel levd i en slags 40 års krise en stund ettersom klassiske tegn på denne er:

-Trangen til å kjøre store dyre biler... Check!
-Følelsen av å måtte redde kroppsfiguren før det er ALT for sent... Check!
-Følelsen av ikke å ha utrettet nok... Tjah?
-Trangen til selvrealisering gjennom å skape noe... Check!
-Tilnærmet manisk trang til å holde fast ved det som var... Check!

Så, jeg tror ikke den såkalte 40 års krisen kommer til å gjøre større innhogg i min livsførsel.
Jeg vil allikevel komme med noen oppklaringer i samband med de ovennevnte punkter.

1)
DU sier: bilen min skal bare ta meg fra A til B, jeg trenger ikke mer en min lille Daihatsu...
JEG sier: Min bil skal også ta meg fra A til B, men jeg vil gjerne sitte godt mens jeg er underveis. Jeg ønsker også å ha en bil som er trygg for meg og familien. Og ikke minst en bil som gir meg glede når jeg bruker den... Ja, jeg er Autofil og stolt av det! Jeg ville heller dø enn å bli sett i den riskokeren!

2)
Jeg har innsett at jeg skylder min kone å ikke se ut som en boble, og har nå forstått at det kun kan la seg ordne med jevnlig fysisk aktivitet. For første gang på sikkert 10 år har jeg mer enn støttemedlemsskap i et treningssenter. Trener 3-4 ganger i uka og håper at bikinisesongen blir mindre stressende de neste årene :)

3)
Jeg føler at jeg har utrettet masse! Men kanskje ikke nok der det trengs mest? Jeg har en nydelig familie. Tre barn og en flott kone er ikke verst for en oljeslusk. Jeg har også deltatt i NATO's fredsopprettende operasjoner på Balkan, betalt min skatt (om enn ikke alltid med glede) til gode for samfunnet, jeg trener fotballaget til guttungen og er formann i velforeningen... Jeg kunne sikkert gjort ennå mer og tanken har slått meg, men man er jo bare et menneske...

4)
Joda, jeg skulle gjerne ha lagd noe som kunne være til glede eller nytte for andre. Ok, jeg har bygget hus til familien, men det er jo etterhvert blitt ganske trivielt i vårt samfunn. Jeg tenker på en sak som kunne hjelpe til og gjøre ting lettere, eller noe en vil bli husket for... Jeg er ikke noen kunstner, maling og tegning holder knapt nok til hjemmebruk, og skulpturene av leire som ble produsert i formingssalen på Lillesund Skole har heldigvis funnet sin plass i glemselen for lenge siden!
Når det gjelder en sak som kan gjøre ting lettere, joda, jeg jobber med noe konkret. Når jeg vet utfallet av dette skal jeg nok gi dere beskjed :)

5)
Så var det hovedpunktet (!) i dette innlegget. Joda, det sklir ut som vanlig.
Jeg har begynt å tenke på gamle venner, MYE!
Det er dette som suger med å bli voksen, at man glir fra hverandre, blir for travle, stifter familie, får nye venner som "passer bedre inn i ens egen livssituasjon", skaffer seg en travel jobb, blir formann i velforeningen og fotballtrener, får barn, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...

Inni meg har jeg altså minnet om en del personer som er preget ekstra godt inn.
Der har jeg selvfølgelig min første "skikkelige" forelskelse. Kortvarig forhold, ja, men intens og etterhvert noe fortvilet.
Min barneskolelærer som var trygg og god og tålmodig.
Mine ungdomsvenner som "lærte" meg å feste med stil, som backet meg opp og gav beskjed når nok var nok.
Min beste og evige venn gjennom 15 år, som har lært meg å fiske, feste mer, og litt om å ta livet med ro. Han har vært min støtte når livet har vært ræva og ingenting er gøy, jeg håper jeg har gitt noe tilbake også!
Ikke minst har jeg der inne min gode klassekamerat igjennom 9 år, som døde tragisk en stund etter vi gikk ut fra ungdomsskolen. Han som aldri fikk oppleve den utrolige ungdomstiden, ikke fikk sjansen til å oppleve å stifte familie, eller bli formann i velforeningen eller trener for sin sønns fotballag...
Jeg kan love deg at det paradokset har kommet frem av og til, og er blitt viktig for meg å huske på de gangene jeg har det "travelt" og synes synd på meg selv...

Og om du føler at du burde hatt en plass her du også, så er det ikke fordi du ikke betyr noe for meg. Min dårlige samvittighet for gamle venner er uendelig, men sånn er visstnok livet. Vi glir fra hverandre en etter en...

PS! Jeg har forresten fått innbydelse til Reunion for ungdomsskolen. Hvis vi ser bort fra at det faktisk er et 20 (!) års jubileum, så kan jeg ærlig si at jeg gleder meg. For en fest DET skal bli!!! 16 år igjen og sikkert like dritings som vi ble den gang :) !
A propos, det er vel best å ta en ekstra runde i gym'en i dag for å få stramme opp litt...

And there’s a hand my trusty friend !
And give us a hand o’ thine !
And we’ll take a right good-will draught,
for auld lang syne.