Auld lang syne...

Should old acquaintance be forgot,
and never brought to mind ?
Should old acquaintance be forgot,
and old lang syne ?

Så er jeg kommet der hvor 40 års krisen statistisk sett begynner å nærme seg.
Jeg må innrømme at jeg ikke tror den kommer...
Dvs, jeg har vel levd i en slags 40 års krise en stund ettersom klassiske tegn på denne er:

-Trangen til å kjøre store dyre biler... Check!
-Følelsen av å måtte redde kroppsfiguren før det er ALT for sent... Check!
-Følelsen av ikke å ha utrettet nok... Tjah?
-Trangen til selvrealisering gjennom å skape noe... Check!
-Tilnærmet manisk trang til å holde fast ved det som var... Check!

Så, jeg tror ikke den såkalte 40 års krisen kommer til å gjøre større innhogg i min livsførsel.
Jeg vil allikevel komme med noen oppklaringer i samband med de ovennevnte punkter.

1)
DU sier: bilen min skal bare ta meg fra A til B, jeg trenger ikke mer en min lille Daihatsu...
JEG sier: Min bil skal også ta meg fra A til B, men jeg vil gjerne sitte godt mens jeg er underveis. Jeg ønsker også å ha en bil som er trygg for meg og familien. Og ikke minst en bil som gir meg glede når jeg bruker den... Ja, jeg er Autofil og stolt av det! Jeg ville heller dø enn å bli sett i den riskokeren!

2)
Jeg har innsett at jeg skylder min kone å ikke se ut som en boble, og har nå forstått at det kun kan la seg ordne med jevnlig fysisk aktivitet. For første gang på sikkert 10 år har jeg mer enn støttemedlemsskap i et treningssenter. Trener 3-4 ganger i uka og håper at bikinisesongen blir mindre stressende de neste årene :)

3)
Jeg føler at jeg har utrettet masse! Men kanskje ikke nok der det trengs mest? Jeg har en nydelig familie. Tre barn og en flott kone er ikke verst for en oljeslusk. Jeg har også deltatt i NATO's fredsopprettende operasjoner på Balkan, betalt min skatt (om enn ikke alltid med glede) til gode for samfunnet, jeg trener fotballaget til guttungen og er formann i velforeningen... Jeg kunne sikkert gjort ennå mer og tanken har slått meg, men man er jo bare et menneske...

4)
Joda, jeg skulle gjerne ha lagd noe som kunne være til glede eller nytte for andre. Ok, jeg har bygget hus til familien, men det er jo etterhvert blitt ganske trivielt i vårt samfunn. Jeg tenker på en sak som kunne hjelpe til og gjøre ting lettere, eller noe en vil bli husket for... Jeg er ikke noen kunstner, maling og tegning holder knapt nok til hjemmebruk, og skulpturene av leire som ble produsert i formingssalen på Lillesund Skole har heldigvis funnet sin plass i glemselen for lenge siden!
Når det gjelder en sak som kan gjøre ting lettere, joda, jeg jobber med noe konkret. Når jeg vet utfallet av dette skal jeg nok gi dere beskjed :)

5)
Så var det hovedpunktet (!) i dette innlegget. Joda, det sklir ut som vanlig.
Jeg har begynt å tenke på gamle venner, MYE!
Det er dette som suger med å bli voksen, at man glir fra hverandre, blir for travle, stifter familie, får nye venner som "passer bedre inn i ens egen livssituasjon", skaffer seg en travel jobb, blir formann i velforeningen og fotballtrener, får barn, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...

Inni meg har jeg altså minnet om en del personer som er preget ekstra godt inn.
Der har jeg selvfølgelig min første "skikkelige" forelskelse. Kortvarig forhold, ja, men intens og etterhvert noe fortvilet.
Min barneskolelærer som var trygg og god og tålmodig.
Mine ungdomsvenner som "lærte" meg å feste med stil, som backet meg opp og gav beskjed når nok var nok.
Min beste og evige venn gjennom 15 år, som har lært meg å fiske, feste mer, og litt om å ta livet med ro. Han har vært min støtte når livet har vært ræva og ingenting er gøy, jeg håper jeg har gitt noe tilbake også!
Ikke minst har jeg der inne min gode klassekamerat igjennom 9 år, som døde tragisk en stund etter vi gikk ut fra ungdomsskolen. Han som aldri fikk oppleve den utrolige ungdomstiden, ikke fikk sjansen til å oppleve å stifte familie, eller bli formann i velforeningen eller trener for sin sønns fotballag...
Jeg kan love deg at det paradokset har kommet frem av og til, og er blitt viktig for meg å huske på de gangene jeg har det "travelt" og synes synd på meg selv...

Og om du føler at du burde hatt en plass her du også, så er det ikke fordi du ikke betyr noe for meg. Min dårlige samvittighet for gamle venner er uendelig, men sånn er visstnok livet. Vi glir fra hverandre en etter en...

PS! Jeg har forresten fått innbydelse til Reunion for ungdomsskolen. Hvis vi ser bort fra at det faktisk er et 20 (!) års jubileum, så kan jeg ærlig si at jeg gleder meg. For en fest DET skal bli!!! 16 år igjen og sikkert like dritings som vi ble den gang :) !
A propos, det er vel best å ta en ekstra runde i gym'en i dag for å få stramme opp litt...

And there’s a hand my trusty friend !
And give us a hand o’ thine !
And we’ll take a right good-will draught,
for auld lang syne.

Etter utallige forespørsler....

Etter en trivelig "samtale" med en god venninne har jeg igjen krummet fingrene og attakkert tastaturet igjen, i et forsøk på å opprettholde en noget forsømt bloggside. Som min yndige tidligere nabo LilleTroll skriver; "Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg må bare ta meg tid til å gjøre det....Men hva skal man prioritere i den tiden man har til rådighet"

Og Tid er jo en diffus liten sak som begynner å stikke kjepper i hjulene for meg etterhvert. -Faktisk mistenker jeg at jeg ikke er alene om å føle det sånn heller! Jeg tenkte derfor jeg skulle ta opp begrepet tid, i mangel av noe mer trivielt å fortelle om... Jeg har passert det mange vil si et halv liv, eller ganske nær det, uten at jeg har begynt å få panikk av den grunn. Tvert imot synes jeg det er bedre og bedre å leve. Men jeg føler ofte at jeg har for lite tid / for mye å gjøre på kort tid. Det er selvfølgelig selvpålagt det hele, både barn og kone, velforening, fotballtrening med guttungen, pusse opp hos foreldre og svigermor og så videre. Derfor har jeg begynt å fundere litt i det siste på hvorfor vi "har så lite tid" etterhvert... Jeg tror ikke jeg noengang kommer opp med noe godt svar på det, men jeg vil ihvertfall forsøke å dele mine tanker rundt det:

Først av alt måtte jeg bestemme meg for om jeg tenker på Tid eller Tiden. Tid er ikke et hverdagslig problem. Tid kommer, den tar (mest sannsynlig og forhåpentligvis) ikke slutt med det første. Tiden derimot, den går.

-Tiden er et begrep som er menneskeskapt, altså den målte avstanden mellom hendelse A og B, eller fra et bestemt tidspunkt frem til øyeblikket. Derfor vil jeg påstå at du som sier du har for lite tid, misbruker tiden din:

Hvorfor?

Grunnlag A) Måling (mengde) av tid:

-Det har vært menneskers store streben lenge, å finne en nøyaktig måte å definere tid på. Vi har etterhvert utarbeidet et system som går ut på å måle en definert periode, oftest i sekunder,minutter,timer,dager og år. Uten dette systemet ville det vært vanskelig å utføre mange av de ting som vitenskapen har utviklet, og tiden har således vært en viktig pådriver for mange vitenskapelige oppdagelser. Men denne TIDEN er egentlig en indikator på det som skjer etter et gitt tidspunkt. Det å si at en ikke har tid nok, relaterer seg til den enkeltes følelse for det neste nå'et som skal komme. Dvs TID, og den har vi allerede sagt at kommer, den går ikke. Uten at en vet hvilket tidspunkt man skal avsted til de evige jaktmarker, kan en altså ikke si at en ikke har tid nok.

Grunnlag B) Bruk av tid:

-Uten tiden, som vi mennesker har definert som et måleinstrument, hadde vi ikke hatt noe å stresse over. Ergo ville det være færre mennesker som møtte veggen, ble utbrente og følte at de hadde det travelt. Visste du at Stress faktisk ikke ble oppfunnet før i 1936.

-Det vil si, begrepet stress ble ikke definert før da. Det ble den gang kalt General Adaptation Syndrome, som betegner tilstanden mennesker og dyr havner i når de blir utsatt for ekstreme ytre påvirkninger/omstendigheter... (KILDE: link). Ergo påstår jeg at stress sjelden forekommer i den gjennomsnittlige befolkning. Det vi i dagliglivet definerer som stress relaterer seg til egen personlig følelse av utilstrekkelighet. Dette kan igjen sette i sving sterkere følelser som fører til fysiske og psykiske plager som setter oss ute av stand til å utføre våre oppgaver. Men fremdeles er det ting vi er i stand til å styre unna om vi prøver hardt nok.

Grunnlag C) Oppfatning av tid:

-Da jeg var 7 år, hadde jeg all tid i verden. Dagene varte evig, og de voksne som raste rundt var rett og slett ikke til å forstå... Nå for tiden virker det uforståelig på meg at ikke egne barn skjønner at vi må skynde oss avsted til skole,trening,butikken og så videre. Forstår de ikke at vi tiden flyr? Men hvis jeg ser på det på denne måten: Jeg har levd i snart 13000 dager altså vil en dag kun utgjøre 1/13000 del av mitt liv, mens for en 7 åring vil en dag utgjøre 1/2555 del av livet.

Man kan derfor si at en dag kan oppfattes som kortere for meg på 35 år, enn for en 7-åring, selv om tidsenheten er den samme (er du med ;p ) ?

Dersom en kunne unngå å havne i disse stressende situasjonene, vi kaller det ofte "tidsklemma", ville en også unngå følelsen av å ikke strekke til. Derfor har jeg i det siste forsøkt å anstrenge meg for å "fange" mer av tiden jeg har til gode. Det er nok vanskelig for meg, etter 35 år med oppfatning av at tiden går fort, å skulle endre det bildet. Men jeg har tenkt å forsøke. Det skal jeg gjøre ved å prioritere bedre. Jeg skal ikke begynne å komme for sent til avtaler, det er noe av det verste jeg vet. Men jeg skal endre oppfatningen av hva jeg må gjøre FØR jeg har en avtale. Og jeg skal gjøre det når jeg har muligheten, ikke når jeg MÅ fordi "TIDEN" begynner å bli kort...

Konklusjon: Jeg har all den tid jeg trenger. Min oppfatning av tid er det eneste som skaper tidspress. Den enkeltes tidsperspektiv skal ikke styre min oppfatning av tid.

Blant filosofer er det brukt mye energi på tid og tidsoppfatning.

F.eks: Oppfatning av tid kan endres. Enten gjennom fysisk påvirkning, f.eks ved å isolere et menneske uten tilgang på døgnlys og tidsmålere. Det kan være ved psykisk påvirkning, f.eks hypnose, eller kjemisk. Dvs at ens oppfatning av tid avhenger av tilstanden en er i. Da er det også naturlig å tro at ens egen holdning til tiden kan endre følelsen av å ha dårlig tid til en følelse av å ha kontroll på tiden.

Bare for å gjøre dette komplett uforståelig, og forhåpentlig sette hjernevindingene deres i sving:

Immanuel Kants teori sier om tid og rom at de ikke har noen substans, men kun eksisterer som et systematisk mentalt rammeverk som er basert på iakttagerens erfaringer og oppfatning av disse. Det skulle tilsi at vi er herre over egen tid, og kan "bøye" denne som det passer oss...

Ikke vet jeg, dette går nok langt over min fatteevne, men det jeg vil frem til er:

Du og jeg må begynne å ta makt over vår egen tidsbruk. På den måten kan vi finne tilbake til det rolige og avslappede livet vi hadde da vi var barn. Ved å innse at vår tid på jorden er tilmålt, men ikke begrenset av menneskeskapte måleenheter, tror jeg at kvaliteten på livet vil bli viktigere for oss enn kvantiteten av det vi får gjort.

Og som et apropos til tidligere blogginlegg; Dersom jeg hadde brukt mer tid til å komme meg ut av huset og gå på besøk eller leke med barna, i stedet for å bruke tiden på å ergre oss over alt vi ikke får tid til, eller skrive alt for lange og uforståelige blogginnlegg, kunne nok oppfatningen av hva jeg har tid til ha endret seg...

Ønsk meg lykke til med å bøye tiden :) !