Rødgrønt statskupp!

Jeg ble om mulig enda mer skuffet over vår regjering da jeg våknet opp i dag til nyheten om at Jensemann har nektet Kongen å dele ut Norges høyeste militære utmerkelse, krigskorset med sverd. Kongen skal etter sigende også ha vært uønsket på seremonien. Får jeg minne vår regjering og vår forsvarsminister og statsminister om at Kongen er firestjerners general og Norges høyeste offiser! La meg også tilføye at Kongen har vært en forkjemper for våre veteraner, og brenner for denne saken. Vel lever vi i et konstitusjonelt monarki hvor vår monark ikke har noen reell råderett, men dette begynner å likne på oppførsel vi ikke har sett siden statskuppet i aprildagene 1940. Det er nesten så jeg føler for å sette på en ekstra initial i navnet til Statsministeren. Jens Q. Stoltenberg, men det hadde selvfølgelig ikke sett bra ut på trykk. Jeg er ingen utpreget monarkist, men vi skal ihvertfall, så lenge vi har et kongehus, respektere disse og la dem utføre de oppgaver som passer seg best for Kongen og hans familie.

Når vår regjering som i årevis har forsøkt å tone ned verdien av våre utenlandssoldaters innsats, og som aktivt har bekjempet alle forsøk på å tildele medaljer for ærefull og heltemodig innsats, bruker denne anledningen til å bortvise Kongen fra en så stor og viktig markering så er det på tide at vi reagerer! Jeg oppfordrer dere til å sende en epost til postmottak@smk.dep.no og fortelle Jens hva dere synes om denne usmakelige behandlingen av Kongen.

På selveste 8. mai blir altså Kongen fratatt muligheten til å ære sine soldater med en utmerkelse som ikke er utdelt siden etterkrigsdagene. Jeg håper inderlig dette gjør deg i det minste litt opprørt! Dersom soldatene som fikk tildelt utmerkelsen kunne bestemme, tror du de ville valgt å få den tildelt av vår høyste offiser i hæren, eller av Jens Stoltenberg som etter det jeg kjenner til ikke har avtjent militær verneplikt. (Selv om regjeringens nettsider sier det motsatte.) I alle de militære forlegninger jeg har besøkt, og det er etterhvert ganske mange, er det Kongen det er bilde av på veggen i messa, ikke Jensemann! Hadde Jens vært i glass og ramme på veggen tviler jeg på at jeg hadde gått opp i rett…

Reaksjonene er mange, jeg konstaterer at forsvarssjef H.Sunde hadde åndsnærværelse nok til å understreke at han delte ut prisen på vegne av Hans Majestet Kongen. Det var det minste han kunne gjøre, og jeg tror han har følt seg meget utilpass med oppgaven.

Jeg kan bare konstatere at regjeringen Stoltenberg nok en gang har misbrukt våre soldaters innsats. Denne gang i et billig valgkamptriks, noe jeg håper vil slå veldig feil ut på meningsmålingene fremover… Hva mener du?

Norges forsvarsevne anno 2011

-Vi lever i fred i Norge. Vi er ikke i krig i Afghanistan, vi er ikke i krig i Libya, og vi er ihvertfall ikke i krig her i Norge. Det presiserer landets regjering gang på gang. Jeg tviler på om våre soldater i de nevnte land har samme oppfatning. De samme myndighetene som trener opp soldatene for krigsoppdrag og sender dem ut til en oppdragsløsning i en krigssone, benekter at de er i krig. Hvilken motivasjon skal våre soldater finne i denne politikken?

Vi har en lang tradisjon for å bygge ned forsvaret her i landet. Før den andre verdenskrig var Norges forsvar nede på et historisk bunnivå den gang. Da den tyske marine seilte inn i Oslofjorden og mot Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik 9.april 1940, ble de møtt av sporadiske, om enn heroiske forsøk på å stoppe det fiendtlige innrykket. Det norske forsvaret rakk aldri å mobilisere til kystfortene, ihvertfall ikke i sør- og midt-Norge.

Siden 1933 hadde den norske førstegangstjenesten bestått i 64 dagers grunntrening, og selv om mobiliseringssystemet hadde fått tid til å reagere i dagene før 9. april (den norske regjering tok aldri advarselen om et tysk fremstøt alvorlig) hadde stridsdyktigheten allikevel vært meget begrenset. Invasjonen av Norge ble gjennomført med 58 skip og 8850 mann. Det var alt som behøvdes den gang. Norges totale mobiliseringsstyrke den gang var på ca. 100 000 mann. I dag har vi ca 25 000 soldater i fredstid, inkludert vernepliktige, vervede, befal og offiserer. Den totale teoretiske mobiliseringsstyrken er på ca 70 000 personer og inkludererer de 25 000 aktive.

I dag som den gang sliter vi med å identifisere fienden. Hvem skulle ha interesse av å gå til krig mot oss? I tiden før 9. april 1940 var vi mest bekymret for britenes operasjoner rundt norsk farvann og kommunistene i øst. Den tyske krigsmaskinen vart til liten bekymring for regjeringen.

Jeg sitter ikke hjemme i stuen og tror at en fremmed nasjons styrker kommer til å invadere oss i nærmeste fremtid. Jeg anser dette som svært usannsynlig, på linje med de fleste andre i Norge vil jeg tro. Jeg har allikevel valgt å tilby mine tjenester til det som er igjen av forsvaret. I Heimevernets Innsatsstyrke har jeg funnet en god og seriøs mulighet til å trene på forskjellige oppdrag som kan bli nødvendige å løse i en eventuell trusselsituasjon mot Norge. Jeg møter sjelden folk som forstår mitt valg.

Jeg regner meg ikke blant Norges stridende soldater. Heimevernet er primært en styrke som skal ivareta viktig infrastruktur dersom en trusselsituasjon oppstår, såkalt objektsikring. Men det er en viktig del av Norges forsvar. Uten infrastruktur som elektrisitet,vannforsyning, tv/radio/internett, veinett og broer vil samfunnet fort kunne befinne seg i kaos. Innsatsstyrkene er Heimevernets spydspiss, sammensatt av mobile og fleksible enheter. De skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer og har førsteprioritet på treningsressurser og materiell. ​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Troppene vil ha som hovedoppgave å sikre objekter, utøve styrkebeskyttelse, veikontrollpost, isolere og anholde, og bekjempe en eventuell fiendtlig styrke. Vi som har signert avtale med innsatsstyrken håper at vi kan gjøre en forskjell i en trusselsituasjon.

Primært er det politiet som skal løse oppdrag relatert til terror og andre trusler i fredstid, assistert av forsvaret dersom det anmodes om slik bistand. Slik politiet er oppsatt i dag er det vanskelig å forestille seg at de kan yte en tilstrekkelig langvarig soloinnsats dersom en aksjon skulle rettes mot landet. Det norske samfunn er avhengig av et sterkt forsvar og heimevernet. Ikke i dag, men kanskje i morgen. Det er en naiv tankegang at vi skal unnslippe aksjoner innenfor egne landegrenser tatt i betraktning vårt sterke engasjement i kriger og konflikter rundt om i verden. Danmark, Sverige og Storbritannia har allerede fått merke det, alle er nære naboer av Norge.

Regjeringens stadige kutt i forsvarsbudsjettet bør begynne å bekymre deg, hvis du ikke allerede er opptatt av det. På linje med utdanning, helse, samferdsel og eldreomsorg er Norges forsvar en basis for vår velstand. Vi er et lite land, et sårbart land med store ressurser i form av olje og gass og vannkraft. Det er ikke utenkelig at vi må bruke store ressurser på å beskytte våre interesser i fremtiden. Dersom vi skal kunne håndtere denne oppgaven må vi reagere nå.

Måten å gjøre dette på er å opprettholde og øke satsingen på et tidsriktig og moderne forsvar. Ikke gjennom stadige kutt i forsvars- og politibudsjetter. Nedleggelsen av HV-016, HV innsats’ spesialstyrke, er nok en bekreftelse på regjeringens nedprioritering av din og min sikkerhet. Innsatsstyrken til HVI er oppsatt med inntil 5000 soldater og trener opptil 30 dager hvert år. Vi vet at det i de siste årene ikke har vært midler til å trene den såkalte F-styrken, altså det “gamle” heimevernet/forsterkningsstyrken, det vil si at 35000 av den totale mobiliseringsstyrken IKKE har fått trent på sine oppgaver den senere tid.

La oss håpe at vi får være i fred ennå en stund her på berget. Skulle det røyne på kan jeg love at jeg, sammen med mine motiverte medsoldater i HV Innsats, vil stille opp dersom det blir behov for det. Ikke fordi vi regner oss som spesielle (utover det faktum at vi er frivillige i Heimevernet) eller som noen elite, men fordi vi er opptatt av at vi skal ha et minimum av forsvarsdyktighet i landet også i fredstid.

-Hva er ditt syn på forsvaret og Norges sikkerhet idag? Skal vi la det skure og gå? Skal hvermannsen gjemme seg i kjelleren dersom det verste skjer? Er det best å la porten stå åpen slik at ”de slemme” kan komme inn uten for mye oppstyr, eller er det på tide å børste støv av det gamle slagordet “Aldri mer 9. April”. For meg lever det fortsatt…

Kilder: Forsvaret.no, Regjeringen.no, http://forsvaret.no/om-forsvaret/avdelinger-i-forsvaret/heimevernet/Sider/heimevernet.aspx

Debatt her: http://h-debatt.no/innlegg/norges-forsvarsevne-anno-2011/

Auld lang syne...

Should old acquaintance be forgot,
and never brought to mind ?
Should old acquaintance be forgot,
and old lang syne ?

Så er jeg kommet der hvor 40 års krisen statistisk sett begynner å nærme seg.
Jeg må innrømme at jeg ikke tror den kommer...
Dvs, jeg har vel levd i en slags 40 års krise en stund ettersom klassiske tegn på denne er:

-Trangen til å kjøre store dyre biler... Check!
-Følelsen av å måtte redde kroppsfiguren før det er ALT for sent... Check!
-Følelsen av ikke å ha utrettet nok... Tjah?
-Trangen til selvrealisering gjennom å skape noe... Check!
-Tilnærmet manisk trang til å holde fast ved det som var... Check!

Så, jeg tror ikke den såkalte 40 års krisen kommer til å gjøre større innhogg i min livsførsel.
Jeg vil allikevel komme med noen oppklaringer i samband med de ovennevnte punkter.

1)
DU sier: bilen min skal bare ta meg fra A til B, jeg trenger ikke mer en min lille Daihatsu...
JEG sier: Min bil skal også ta meg fra A til B, men jeg vil gjerne sitte godt mens jeg er underveis. Jeg ønsker også å ha en bil som er trygg for meg og familien. Og ikke minst en bil som gir meg glede når jeg bruker den... Ja, jeg er Autofil og stolt av det! Jeg ville heller dø enn å bli sett i den riskokeren!

2)
Jeg har innsett at jeg skylder min kone å ikke se ut som en boble, og har nå forstått at det kun kan la seg ordne med jevnlig fysisk aktivitet. For første gang på sikkert 10 år har jeg mer enn støttemedlemsskap i et treningssenter. Trener 3-4 ganger i uka og håper at bikinisesongen blir mindre stressende de neste årene :)

3)
Jeg føler at jeg har utrettet masse! Men kanskje ikke nok der det trengs mest? Jeg har en nydelig familie. Tre barn og en flott kone er ikke verst for en oljeslusk. Jeg har også deltatt i NATO's fredsopprettende operasjoner på Balkan, betalt min skatt (om enn ikke alltid med glede) til gode for samfunnet, jeg trener fotballaget til guttungen og er formann i velforeningen... Jeg kunne sikkert gjort ennå mer og tanken har slått meg, men man er jo bare et menneske...

4)
Joda, jeg skulle gjerne ha lagd noe som kunne være til glede eller nytte for andre. Ok, jeg har bygget hus til familien, men det er jo etterhvert blitt ganske trivielt i vårt samfunn. Jeg tenker på en sak som kunne hjelpe til og gjøre ting lettere, eller noe en vil bli husket for... Jeg er ikke noen kunstner, maling og tegning holder knapt nok til hjemmebruk, og skulpturene av leire som ble produsert i formingssalen på Lillesund Skole har heldigvis funnet sin plass i glemselen for lenge siden!
Når det gjelder en sak som kan gjøre ting lettere, joda, jeg jobber med noe konkret. Når jeg vet utfallet av dette skal jeg nok gi dere beskjed :)

5)
Så var det hovedpunktet (!) i dette innlegget. Joda, det sklir ut som vanlig.
Jeg har begynt å tenke på gamle venner, MYE!
Det er dette som suger med å bli voksen, at man glir fra hverandre, blir for travle, stifter familie, får nye venner som "passer bedre inn i ens egen livssituasjon", skaffer seg en travel jobb, blir formann i velforeningen og fotballtrener, får barn, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...

Inni meg har jeg altså minnet om en del personer som er preget ekstra godt inn.
Der har jeg selvfølgelig min første "skikkelige" forelskelse. Kortvarig forhold, ja, men intens og etterhvert noe fortvilet.
Min barneskolelærer som var trygg og god og tålmodig.
Mine ungdomsvenner som "lærte" meg å feste med stil, som backet meg opp og gav beskjed når nok var nok.
Min beste og evige venn gjennom 15 år, som har lært meg å fiske, feste mer, og litt om å ta livet med ro. Han har vært min støtte når livet har vært ræva og ingenting er gøy, jeg håper jeg har gitt noe tilbake også!
Ikke minst har jeg der inne min gode klassekamerat igjennom 9 år, som døde tragisk en stund etter vi gikk ut fra ungdomsskolen. Han som aldri fikk oppleve den utrolige ungdomstiden, ikke fikk sjansen til å oppleve å stifte familie, eller bli formann i velforeningen eller trener for sin sønns fotballag...
Jeg kan love deg at det paradokset har kommet frem av og til, og er blitt viktig for meg å huske på de gangene jeg har det "travelt" og synes synd på meg selv...

Og om du føler at du burde hatt en plass her du også, så er det ikke fordi du ikke betyr noe for meg. Min dårlige samvittighet for gamle venner er uendelig, men sånn er visstnok livet. Vi glir fra hverandre en etter en...

PS! Jeg har forresten fått innbydelse til Reunion for ungdomsskolen. Hvis vi ser bort fra at det faktisk er et 20 (!) års jubileum, så kan jeg ærlig si at jeg gleder meg. For en fest DET skal bli!!! 16 år igjen og sikkert like dritings som vi ble den gang :) !
A propos, det er vel best å ta en ekstra runde i gym'en i dag for å få stramme opp litt...

And there’s a hand my trusty friend !
And give us a hand o’ thine !
And we’ll take a right good-will draught,
for auld lang syne.

Etter utallige forespørsler....

Etter en trivelig "samtale" med en god venninne har jeg igjen krummet fingrene og attakkert tastaturet igjen, i et forsøk på å opprettholde en noget forsømt bloggside. Som min yndige tidligere nabo LilleTroll skriver; "Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg må bare ta meg tid til å gjøre det....Men hva skal man prioritere i den tiden man har til rådighet"

Og Tid er jo en diffus liten sak som begynner å stikke kjepper i hjulene for meg etterhvert. -Faktisk mistenker jeg at jeg ikke er alene om å føle det sånn heller! Jeg tenkte derfor jeg skulle ta opp begrepet tid, i mangel av noe mer trivielt å fortelle om... Jeg har passert det mange vil si et halv liv, eller ganske nær det, uten at jeg har begynt å få panikk av den grunn. Tvert imot synes jeg det er bedre og bedre å leve. Men jeg føler ofte at jeg har for lite tid / for mye å gjøre på kort tid. Det er selvfølgelig selvpålagt det hele, både barn og kone, velforening, fotballtrening med guttungen, pusse opp hos foreldre og svigermor og så videre. Derfor har jeg begynt å fundere litt i det siste på hvorfor vi "har så lite tid" etterhvert... Jeg tror ikke jeg noengang kommer opp med noe godt svar på det, men jeg vil ihvertfall forsøke å dele mine tanker rundt det:

Først av alt måtte jeg bestemme meg for om jeg tenker på Tid eller Tiden. Tid er ikke et hverdagslig problem. Tid kommer, den tar (mest sannsynlig og forhåpentligvis) ikke slutt med det første. Tiden derimot, den går.

-Tiden er et begrep som er menneskeskapt, altså den målte avstanden mellom hendelse A og B, eller fra et bestemt tidspunkt frem til øyeblikket. Derfor vil jeg påstå at du som sier du har for lite tid, misbruker tiden din:

Hvorfor?

Grunnlag A) Måling (mengde) av tid:

-Det har vært menneskers store streben lenge, å finne en nøyaktig måte å definere tid på. Vi har etterhvert utarbeidet et system som går ut på å måle en definert periode, oftest i sekunder,minutter,timer,dager og år. Uten dette systemet ville det vært vanskelig å utføre mange av de ting som vitenskapen har utviklet, og tiden har således vært en viktig pådriver for mange vitenskapelige oppdagelser. Men denne TIDEN er egentlig en indikator på det som skjer etter et gitt tidspunkt. Det å si at en ikke har tid nok, relaterer seg til den enkeltes følelse for det neste nå'et som skal komme. Dvs TID, og den har vi allerede sagt at kommer, den går ikke. Uten at en vet hvilket tidspunkt man skal avsted til de evige jaktmarker, kan en altså ikke si at en ikke har tid nok.

Grunnlag B) Bruk av tid:

-Uten tiden, som vi mennesker har definert som et måleinstrument, hadde vi ikke hatt noe å stresse over. Ergo ville det være færre mennesker som møtte veggen, ble utbrente og følte at de hadde det travelt. Visste du at Stress faktisk ikke ble oppfunnet før i 1936.

-Det vil si, begrepet stress ble ikke definert før da. Det ble den gang kalt General Adaptation Syndrome, som betegner tilstanden mennesker og dyr havner i når de blir utsatt for ekstreme ytre påvirkninger/omstendigheter... (KILDE: link). Ergo påstår jeg at stress sjelden forekommer i den gjennomsnittlige befolkning. Det vi i dagliglivet definerer som stress relaterer seg til egen personlig følelse av utilstrekkelighet. Dette kan igjen sette i sving sterkere følelser som fører til fysiske og psykiske plager som setter oss ute av stand til å utføre våre oppgaver. Men fremdeles er det ting vi er i stand til å styre unna om vi prøver hardt nok.

Grunnlag C) Oppfatning av tid:

-Da jeg var 7 år, hadde jeg all tid i verden. Dagene varte evig, og de voksne som raste rundt var rett og slett ikke til å forstå... Nå for tiden virker det uforståelig på meg at ikke egne barn skjønner at vi må skynde oss avsted til skole,trening,butikken og så videre. Forstår de ikke at vi tiden flyr? Men hvis jeg ser på det på denne måten: Jeg har levd i snart 13000 dager altså vil en dag kun utgjøre 1/13000 del av mitt liv, mens for en 7 åring vil en dag utgjøre 1/2555 del av livet.

Man kan derfor si at en dag kan oppfattes som kortere for meg på 35 år, enn for en 7-åring, selv om tidsenheten er den samme (er du med ;p ) ?

Dersom en kunne unngå å havne i disse stressende situasjonene, vi kaller det ofte "tidsklemma", ville en også unngå følelsen av å ikke strekke til. Derfor har jeg i det siste forsøkt å anstrenge meg for å "fange" mer av tiden jeg har til gode. Det er nok vanskelig for meg, etter 35 år med oppfatning av at tiden går fort, å skulle endre det bildet. Men jeg har tenkt å forsøke. Det skal jeg gjøre ved å prioritere bedre. Jeg skal ikke begynne å komme for sent til avtaler, det er noe av det verste jeg vet. Men jeg skal endre oppfatningen av hva jeg må gjøre FØR jeg har en avtale. Og jeg skal gjøre det når jeg har muligheten, ikke når jeg MÅ fordi "TIDEN" begynner å bli kort...

Konklusjon: Jeg har all den tid jeg trenger. Min oppfatning av tid er det eneste som skaper tidspress. Den enkeltes tidsperspektiv skal ikke styre min oppfatning av tid.

Blant filosofer er det brukt mye energi på tid og tidsoppfatning.

F.eks: Oppfatning av tid kan endres. Enten gjennom fysisk påvirkning, f.eks ved å isolere et menneske uten tilgang på døgnlys og tidsmålere. Det kan være ved psykisk påvirkning, f.eks hypnose, eller kjemisk. Dvs at ens oppfatning av tid avhenger av tilstanden en er i. Da er det også naturlig å tro at ens egen holdning til tiden kan endre følelsen av å ha dårlig tid til en følelse av å ha kontroll på tiden.

Bare for å gjøre dette komplett uforståelig, og forhåpentlig sette hjernevindingene deres i sving:

Immanuel Kants teori sier om tid og rom at de ikke har noen substans, men kun eksisterer som et systematisk mentalt rammeverk som er basert på iakttagerens erfaringer og oppfatning av disse. Det skulle tilsi at vi er herre over egen tid, og kan "bøye" denne som det passer oss...

Ikke vet jeg, dette går nok langt over min fatteevne, men det jeg vil frem til er:

Du og jeg må begynne å ta makt over vår egen tidsbruk. På den måten kan vi finne tilbake til det rolige og avslappede livet vi hadde da vi var barn. Ved å innse at vår tid på jorden er tilmålt, men ikke begrenset av menneskeskapte måleenheter, tror jeg at kvaliteten på livet vil bli viktigere for oss enn kvantiteten av det vi får gjort.

Og som et apropos til tidligere blogginlegg; Dersom jeg hadde brukt mer tid til å komme meg ut av huset og gå på besøk eller leke med barna, i stedet for å bruke tiden på å ergre oss over alt vi ikke får tid til, eller skrive alt for lange og uforståelige blogginnlegg, kunne nok oppfatningen av hva jeg har tid til ha endret seg...

Ønsk meg lykke til med å bøye tiden :) !

Ønsket

For ønsket mitt er altfor stort for meg selv
det får ikke plass under treet i kveld
Jeg ønsker meg jul og litt fred,
og en jeg kan dele det med...

-Kjerstin Aune

Julens glade bud?

Ja, så nærmer det seg jul igjen. Jeg tilbringer adventstiden på havet i år, og synes på en måte det er like greit. Selvfølgelig er det like vanskelig som vanlig å være borte fra familien som ellers, men jeg er så heldig at jeg kommer hjem på lille julaften. Akkurat i tide til å få den gode julestemningen tror jeg. Når det gjelder å komme i det rette humøret før jul kan det være like greitt å være her på Ekofisk. Her slipper vi kjøpemaset og kaoset rundt de store kjøpesentrene. Ingen kø for å komme inn i en heksegryte med skrikende foreldre med unger som vil ha, ingen mannfolk med vilt blikk som roter rundt blant blonder og fortvilet forsøker å finne ut om deres utkårede har a,b,c eller dd. Og var det 70, 75 eller medium eller small. Samme som de har gjort hvert år de siste 10 årene. Og jeg hadde ikke vært noe unntak dersom jeg hadde vært hjemme er jeg redd...
Undersøkelser viser at vi i år bruker mer penger enn noensinne på julehandel, på samme måte som vi brukte mer enn før i fjor, som året før det, som i forfjor, osv...
Vi må ha ribba og pinnekjøttet selvfølgelig, og marsipanpølser, pepperkaker, smultringer, sylte og ribberull. Appelsiner,klementiner nøtter og gløgg.
Hva har vi igjen for det? - Mye strev og en slitsom januar når vi fortvilt forsøker å ordne opp i en skakkkjørt familieøkonomi, masse ødelagte leker som må kastes fordi de er ødelagt før nyttår og fortvilte koner som sitter fortvilet og stirrer apatisk på badevekta hvor nyårets triste budskap nådeløst blinker imot dem... Julen begynner også tidligere enn før, selvsagt. -Butikkene og kjøpesentre ligger og vokter på hverandre allerede fra slutten av oktober. Hvem tør ta det første skrittet, hvem legger ut den første fristende pakken med marsipanjulepølser i snopehyllene. Og når første nisselue kan skimtes bak en stabel med restesalg av høstvarer er rotteracet i gang. Sånn cirka midt i november står butikkene der ferdig pyntet med nisser, juledekorasjoner og hva det nå skal være. Det er ennå 5-6 uker igjen til jul!!! Er det rart at vi er lei jula når den endelig nærmer seg?
Vi kan vel trygt konstatere at "Julens glade bud" for lengst er byttet ut med "Julens gale kjøpefest". Her har vi nok tapt kampen mot kjøpekreftene, og det er nok et område hvor vår ellers så detaljstyrende regjering ikke kommer med innstramminger og begrensninger. Det er selvsagt lønnsomt for staten at vi pøser penger inn i momssystemet.
Nok om hvor "fælt" vi har det før jul, det jeg egentlig ville i dag var å fortelle hvordan jeg har bygget opp julestemningen i år.
1) Jeg hadde med meg familien på julegateåpning og tenning av julegran. Vi startet med å gå igjennom gågaten i fakkeltog. julegatelysene tentes etterhvert som vi skred frem, korpset spilte julesanger og det var riktig koselig. Kaldt var det, men på en måte varmet det likevel, selv om det var mye folk og trangt om plassen.
2) Senere i desember hadde vi Juleverksted med velforeningen hvor vi laget julepynt, spiste grøt og drakk gløgg. Det var kos, og jeg fikk være nisse for barna, noe som er favoritten for meg i jula. Dvs, det er både det beste og det verste jeg vet. Det beste fordi det er en fornøyelse å se ansiktene til de små som TROR på julenissen og de voksne som fryder seg over at de små gjør det, og det verste fordi noen barn i dag ikke er oppdratt til at nissen er nissen og ikke; Eg vett kim du e, du e ....! og på den måten ødelegger illusjonen for de andre...
3) Pyntet huset med lys innvendig og utvendig.
4)Bakt julekaker med familien
5) Spiller julesanger på kontoret fra og med i dag.
6) Har styrt unna julemarsipan og julemiddager i tiden før jul. Det skal jeg kose meg med på juleaften.

At jeg er sjeleglad for at jeg slipper de siste 2 ukene på land før jul overskygges selvfølgelig av dårlig samvittighet overfor kona som må fikse resten av gaver og juletre og det hele i tillegg til retting av juletentamener og karaktersetting. Det får jeg betale tilbake en annen gang...

Her er mine tips til deg for å få julestemningen på plass:

• Skynd deg ut så fort du kan, helst en tidlig formiddag, og kjøp resten av julegavene så du slipper å tenke mer på det!
• Bruk resten av førjulstiden til f.eks å bake med ungene/familien, pynte i stua, besøke venner, spill julesanger og kos deg med gløgg og kakao.
• Ta deg en tur på byen, la bilen stå og bruk beina eller bussen. Se på julepynten, gå på kafe med en god venn, STYR UNNA KJØPEPRESSET!
• Mens du er på byen, legg det du kan avse av penger i julegryta til Frelsesarmeen. Det gjør at de som har det vanskeligere enn deg også kan få en mer verdig julehøytid.
• Kjøp gatemagasinet av de som selger dette ( hvis de er der du bor) f.eks :OSLO eller :Asfalt etter hvor du befinner deg i landet. Slå av en prat med selgeren, ønsk ham/henne en god jul. Det fortjener de!
• Ring en gammel venn.
• Lag et personlig julekort, send det til de du er glad i.
• Tenn lys, ingenting skaper mer ro og stemning enn levende lys. VÆR FORSIKTIG MED LYSENE, IKKE BLI EN DEL AV JULENS BRANNSTATISTIKK!
• Se en julefilm. Tre nøtter til askepott, Tante pose og Scrooge er et must for meg i jula.

Fremfor alt, kos deg, lag stemning. La nedvasken og julerengjøringen være. Jeg er sikker på at det blir jul selv om du holder deg til den vanlige støvsugingen og gulvvasken...

Fra meg til deg: En riktig god jul ønskes deg! Ta vare på hverandre og gjør det dere kan for å finne julens egentlige budskap: Kjærlighet, vennskap, omtanke og nestekjærlighet. Av hele mitt hjerte, dette er mitt ønske for deg!

Glade, glade jul, som kan vinne oss tilbake til vrangforestillingen om våre barndoms dager, minne den gamle på hans ungdoms gleder, og bringe den reisende hjem til sin egen peisvarme og sitt rolige hjem!

-Charles Dickens

Hvordan en gjør det "slutt" med venner...

I går ble jeg en "Raddis"

Det vil si, jeg gjorde noe som tydeligvis er veldig radikalt og på grensen til uhørt i tiden vi lever i.
Jeg satt og trykka på FB og kjente at det begynte å irritere meg skikkelig. Stort sett samme temaene som gjentas dag etter dag, spørsmål om du vil følge en eller annen aksjon som du ikke bryr deg om, eller delta i et eller annet spillsamfunn som er designet for å tyne tid (og av og til penger) utav deg. La meg allerede her få presisere at jeg er IKKE ute etter å kutte kontakten med vennene mine. Jeg er kjempeglad for at så mange har lagt meg til som "venn" på FB og at så mange har giddet å kommentere alt våset jeg har skrevet oppigjennom årene.
Og det tok heller ikke lang tid før det kom kommentarer på stausen min ( Noe sånn som: jeg er lei FB og har besluttet å legge kontoen min brakk inntil videre.) og det var mye HÆ og What og kødde du og farvel, osv...
Der og da skjønte jeg at det var et fornuftig valg... Hvorfor?
Jeg hadde mye mer personlig kontakt med venner før FB. Og jeg sier ikke at det nødvendigvis er bare FB sin feil at jeg har mindre kontakt med dem nå, men det er jo veldig enkelt å få god samvittighet gjennom å sende en liten fødselsdagshilsen eller en *like* eller tre ord i en kommentar. Da har en liksom "gjort jobben" Jeg kommer sikkert til å glemme mange fødselsdager som jeg har "husket" på FB de siste årene. Dere får ha meg tilgitt....
Og det faktum at folk kan bli lettere sjokkert over at noen velger å ikke bruke diverse nettsamfunn er for meg et tegn på at begynner å miste kontakten med mennesker vi er glad i.
I dag er det ofte slik at dersom en møter en gammel venn som også er på facebook, så er det ikke alltid så mye spennende å fortelle, det meste er jo registrert på nettet og kjent fra før...

"Ja, også var jeg en tur i Afrika, og vet du hva som skjedde der, jo jeg sku..." -"Ja, det leste jeg, om da du holdt jo på å gå deg vill i jungelen og så ble du redda av en innfødt fra en ukjent sivilisasjon.. Det var jo kjempespennede!" -"eh, Ja...."

OK, drama fra min side, men du skjønner hva jeg mener :)

Men, her er det også et problem, det er ikke bare, bare å komme seg ut av FB. Heldigvis er det en side som hjelper deg med å slette profilen din. Den finner du på www.slettmeg.no/99-slett-facebook-profil ( takk til Lille-troll ).
Jeg vurderte å nullstille det hele, men jeg er formann for verdens beste velforening, og vi har en FB side der som er aktiv og inntil jeg får noen til å ta over ansvaret for den er jeg ikke helt "ute"..

Så, mine venner, jeg er fremdeles fanget i webb'en, og det er jeg ikke så redd for. Jeg angrer bare på at jeg annonserte det på profilen. Hadde jeg bare sluttet å bruke FB hadde sikkert ingen nevnt det :)

Heldigvis har jeg fremdeles telefon, internett, blogg, epostaddresse og gateaddresse. I sistnevnte har jeg også en god sofa og en knakende god Moccamaster og du er velkommen inn til en varm "cup' o' Joe" når som helst!

Vi snakkes!